Orions belte (roman)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Orions belte er en thriller-roman skrevet av Jon Michelet og utgitt på Oktober forlag 1. desember 1977. Romanen er kanskje mest kjent for å danne forelegget for filmen Orions belte fra 1985, men solgte også godt i sin tid.

Handling[rediger | rediger kilde]

Tre menn eier fartøyet Sandy Hook og driver ymse næring på Svalbard. På Kvitøya kommer de over noe som viser seg å være «Orions belte», en sovjetisk militærinstallasjon. De blir angrepet av sovjetiske militærhelikoptre, og kun én av dem overlever, Tom Jansen. Han får ikke støtte fra norske myndigheter, og er satt i norsk fengsel idet han er romanens forteller.

Tillegg[rediger | rediger kilde]

Orions belte har et tillegg etter selve romanen, hvor Michelet i sakprosaformat skriver historien om isbryteren «Isbjørn» fra 1941. 14 norske sjøfolk kapret den på Svalbard for å slutte seg til de norske eksil-styrkene, men ble fanget og seks av dem henrettet. Michelet beskyldte sysselmann Wolmer Marlow og gruvedirektør Einar Sverdrup for å ha angitt sjøfolkene. I det norske rettssystemet ble Marlow frikjent for straffbart angiveri i 1948 (Sverdrup døde i 1942). Nesten med en gang Orions belte var gitt ut, varslet en etterkommer av Wolmer Marlow at han vurderte å politianmelde Michelet for injurierende påstander om sysselmannen. Samme uke møtte Michelet i retten der han og forlaget var saksøkt for injurier som sto i Michelets forrige bok, Jernkorset.[1]

Michelet svarte at han hadde godt kildegrunnlag for å skrive det han skreiv. Motivasjonen var dessuten å se «Isbjørn»-saken «i forhold til hva arbeidsfolk kan vente seg i en krigssituasjon på Svalbard i fremtiden», ifølge et referat fra en pressekonferanse.[2]

Litterær mottakelse[rediger | rediger kilde]

Arbeiderbladet anmeldte boka først. Det språklige og litterære fikk fullros. Orions belte var «en av de mest levende, morsomme og tankevekkende beretninger jeg har lest på lenge. Spennende også, inntil avsinn i enkelte kapitler [...] en flukt fra og for sinnet, en reise inn i fantasiens myldrende rike, ikke bare en, men utallige tankeflukter, et oppkomme av fortellerglede og spontanitet, et gjøglerisk driv som jager leseren fra side til side hvor overraskelsene nærmest står i kø». Anmelderen tenkte seg at boka ble en bestselger, også i andre land enn Norge.[3]

Per Blom i Norges Handels og Sjøfartstidende skreiv at Michelet viste seg som «en av våre mest begavede thriller-forfattere», med mye å by på på «spennings- og underholdningsplanet». Selv om rundt 100 sider av boka også kunne vært strøket, kunne Michelet «virkelig fortelle en rykende spennende historie, og han kan bygge opp spenningen mot et klimaks». Boka ble dermed anbefalt både på tross av Michelets politiske tilhørighet og hans a-endelser, servert i «et grufullt AKP-sprog».[4] Dagbladet kommenterte at a-endelsene var en form for alternativt snobberi, men brukte ord som «gnistrende» om flere av romanens skildringer.[5]

At 100 sider burde vært kortet ned, sto også i Romerikes Blad, for romanen var «usedvanlig lang [og] til tider utflytende». Typeskildringen var også for svart–hvitt med sine helter og skurker, hvor verden da ble for enkel sammenliknet med virkeligheten. Samtidig var romanen «usedvanlig spennende, og den er usedvanlig velskrevet» av et «usedvanlig fortellertalent».[6] I en kort omtale foreslo en annen arbeiderpartiavis, Bergens Arbeiderblad, å lese boka «som en ren kriminalroman», for da var boka «spennende og besettende».[7] En tredje arbeiderpartiavis sa seg enig i at det «er som spenningsroman denne boken i første rekke fungerer». Språk og handling fløt godt.[8] Også Alf Nordhus i VG mente at boka «dels blir for ordrik». Det skyldtes, mente Nordhus, at Michelet «vil på død og liv øse ut alt han vet om territoriet oppe i nord». Likevel var boka fengslende og spennende.[9]

Anmelderen i Universitas la derimot vekt på at informasjonsmengden om Svalbard fungerte godt, da det skapte innlevelse i øygruppa. «Og det heile er skildra så levande og friskt at ein får saltsmak i munnen, skrive på ein måte som berre ein som har vore sjømann sjølv kan det».[10] Kjetil Tandstad i Dag og Tid mente at Michelet «gjerne pratar for mykje, han likar å få med alle opplysningane han har, sjølv om dei er på sida av saka. I ei annen bok hadde dette vore skadeleg, men ikkje i denne».[11]

Klassekampen framholdt at Michelet «får store internasjonale bestselgerforfattere til å virke som barnemat i sammenligning», fordi spenningshistorien på ingen måte var usannsynlig. Samtidig fikk han kritikk for å skrive litt for macho, og kunne kanskje «skrive bedre om kvinner i framtida».[12] Anmelderen i Dag og Tid beit seg merke i Eva-Lill-karakteren uten å analysere henne nærmere, men understrekte at «miljøet blir så reindyrka 'mannfolktøft' at det går ut over realismen».[11] Kjønnsdimensjonen ble tatt bredere opp av Janneken Øverland i Vinduet. «[D]en som leser boka mest som en spenningsbok sitter igjen med noe som overdøver alt: MENN ER SÅ TØFFE!» All spenningen og handlingen i boka underbygget menns handlekraft, «så en landkrabbe og kvinne sitter igjen med sug i magen og dårlig samvittighet. Det var mann man skulle vært! Det er der all spenningen, farten, og det virkelige livet er!» Orions belte var «et nytt bidrag til den allerede massive mannfolklitteraturen der menn handler og kvinner er biting, evt. fungerer som inventar». Kvinnene var for fraværende, og det eventuelle kvinnealibiet Michelet hadde tatt med i boka var bare «den tynne pappkvinne-figuren Eva-Lill». Hun var ikke noe å identifisere seg med. Selv flere erotiske innslag hadde gjort boka mer kjønnsbalansert. «Det er ikke noen utvei for progressive forfattere å omgå dette problemet, erotikk og kvinnfolk finnes i virkeligheten, det er bare å kaste seg ut i beskrivelser av dette området også». Øverland ønsket seg «en saftig beretning fra filétindustrien, klasserommet, telegrafistlivet, barnehagen eller kvinnefengselet», som i likhet med Orions belte ville få menn til å lese 450 sider uten å legge fra seg boka «før det begynner å lysne ute».[13]

Politisk mottakelse[rediger | rediger kilde]

Politisk sett var Norges Handels og Sjøfartstidende enig i romanens misjon om å advare mot at Norge mistet grepet over Svalbard. Anmelderen tenkte seg likevel at Michelet ikke ville protestert mot sovjetisk oppbygging på Svalbard hvis det hadde skjedd mens Josef Stalin styrte landet.[4]

Fra motsatt kant kom Klassekampen med en sterk hyllest til de politiske implikasjonene av romanen. Orions belte klarte «bedre «enn noe som er satt på trykk» å overbevise det norske folk om at Sovjetunionen forberedte seg til tredje verdenskrig – en grunnforestilling i AKP (m-l)s verdensbilde. Klassekampen mente at den norske regjering uthulet sitt styre over Svalbard til fordel for både Sovjetunionen og «store internasjonale oljemonopoler», så romanen var «sprengstoff» overfor «Jens Evensen og hele Nordli-regjeringa som stykker ut Norge til under grossistpris».[12]

Nordlands Framtid stilte seg tvilende til Michelets politiske budskap i boka.[8] Universitas var derimot støttende, da det ikke var «tvil om» at Sovjetunionen hadde brutt Svalbardtraktatens punkter om demilitarisering.[10] Kjetil Tandstad i Dag og Tid registrerte både opprustning og spionasje fra begge sider i den kalde krigen, og mente at Michelet derfor hadde «ein del skremmande indisier» som støttet hans politiske tese. Om stormaktskrigen faktisk kunne skje i nord, fikk «kvar og ein vurdere ut frå si politiske plattform».[11]

Tillegget[rediger | rediger kilde]

Tillegget fikk blandet mottakelse. Anmelderen mente at Michelet både svekket sin troverdighet i roman-delen av boka, gjennom å erklære at han trodde på rykter om grupper han ikke hadde noe til overs for, og generelt ved å være medlem av AKP (m-l). «Om Jon Michelet bare kunne la denne gørrkjedelige politiske prekenvirksomheten være, så ville han så opplagt vært vår beste thriller-forfatter».[4]

Arne Skouen i Dagbladet angrep Michelet på to punkter. Det ene var at Michelet ikke tok hensyn til den datidige konteksten eller den rettskraftige frikjennelsen av Marlow, men opphøyde seg selv til dommer. Det andre var at det var uklart hva som var dokumenterbart og hva som var fiksjon i Michelets skriving, men at det sannsynligvis var Michelets diktning som spilte inn når han tilla folk motiver og hensikter. «Det dreier seg ikke om bruk av ordets frihet, men om litterær uvederheftighet»; det var manipulasjon og «litterær forsøpling».[14] Det oppsto en viss debatt av dette. Knut Bøckman i konservative Morgenbladet hevdet at dokumentarsjangeren måtte ha stort spillerom, men at Michelet hadde misbrukt dokumentarformen til å bedrive «en utspekulert form for politisk skittkasting». Michelets forståelse av krigens hendelser var «absurd» og «på jordet», mente Bøckman.[15][16][17]

Jurist Alf Nordhus i VG mente derimot at «Ingen vil ha vondt av å lese om denne tragiske begivenhet fra vår okkupasjonshistorie».[9] For Dagbladets anonyme anmelder viste tillegget Michelet som «den pågående etterforsker i tillegg til den blendende romanforfatter».[5] Janneken Øverland mente at tillegget om «Isbjørn»-saken «virker meget sterkt, tilogmed på bakgrunn av hele Michelets oppdiktede historie».[13] Anmelderen i Universitas, studentavisa som på dette tida hadde venstreorientert redaksjon, mente at Michelet hadde «gode kort» for å skrive det han gjorde. Noen rettsforfølgelse burde det ikke bli snakk om; «Det vert skræmande for norske historikarars rett til å meine noko annleis om fortida dersom han i det heile vert tiltala».[10]

Filmadapsjon[rediger | rediger kilde]

Petter Borgli fikk ideen til filmen Orions belte da han fikk Michelet-romanen i julegave i 1978. Sammen med Dag Alveberg satte han igang arbeidet med å produsere filmen. De hadde ingen filmutdannelse eller erfaring med filmproduksjon, men jobbet sakte, men sikkert med å få prosjektet finansiert. Manushjelp fant de i Storbritannia.[18] Filmen kunne endelig lanseres i 1985, og Borgli og Alveberg etablerte seg som noen av Norges ledende filmprodusenter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Også årets Michelet-bok politianmeldes» Dagbladet 6. desember 1977
  2. ^ «Michelet trues med ny rettssak», Adresseavisen 9. desember 1977
  3. ^ Kjell Chr. Johanssen (5. desember 1977). «Besettende Michelet-roman». Arbeiderbladet. s. 14. 
  4. ^ a b c Bokanmeldelse av Per Blom, Norges Handels og Sjøfartstidende 6. desember 1977
  5. ^ a b Bokanmeldelse, usignert, Dagbladet 14. desember 1977
  6. ^ Bokanmeldelse av RA, Romerikes Blad 20. desember 1977
  7. ^ Bokomtale av OH, Bergens Arbeiderblad 21. desember 1977
  8. ^ a b Bokanmeldelse av Karl M. Bakke, Nordlands Framtid 22. desember 1977
  9. ^ a b Bokanmeldelse av Alf Nordhus, VG 14. desember 1977
  10. ^ a b c Bokanmeldelse av Sverre Ingstad, Universitas 20. februar 1978
  11. ^ a b c Bokanmeldelse av Kjetil Tandstad, Dag og Tid 20. desember 1977
  12. ^ a b Bokanmeldelse, usignert, Klassekampen 8. desember 1977
  13. ^ a b Bokanmeldelse av Janneken Øverland, Vinduet 1/1978
  14. ^ «Nødvendig» av Arne Skouen, Dagbladet 17. desember 1977
  15. ^ «Tåkepumpa Arne Skouen» av Jon Michelet, Dagbladet 21. desember 1977
  16. ^ «Tåkepumpe» av Arne Skouen, Dagbladet 22. desember 1977
  17. ^ «Også en frihet kan misbrukes» av Knut Bøckman, Morgenbladet 21. desember 1977
  18. ^ «Norges dristigste duo filmer Michelet» av Ellen Sand, VG 11. august 1984
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Orions_belte_(roman)&oldid=23958494»