Ole Henrik Moe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For komponisten og fiolinisten, se Ole-Henrik Moe

Ole Henrik Lindeman Moe (født 11. januar 1920Lillehammer, død 29. juli 2013[1]) var en norsk pianist og kunsthistoriker.

Moe studerte ved Sorbonne og ved Universitetet i Oslo inntil 1943, da han ble arrestert av de tyske okkupantene. Fra 1943 til 1945 satt han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han hadde magistergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og hadde også studert kunsthistorie og musikk ved Columbia University og Princeton University i USA.

I 1946 debuterte han som pianist. Fra 1966 til 1989 var han direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter.

Moe ble i 1980 ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var kommandør av den franske Ordenen for kunst og litteratur.[2] I 1995 fikk han Norsk kulturråds ærespris.

Han var bror til arkeologen Anne Stine Ingstad og far til komponisten Ole-Henrik Moe.

Bibliografi (ufullstendig)[rediger | rediger kilde]

  • Det romantiske Norge – sakprosa (1964)
  • Frankrikes evige kunst – sakprosa (1988)
  • Sangen om Norge. Natur og naturfølelse i norsk malerkunst fra 1814 til idag – sakprosa (1989)
  • Lars Hertervig – sakprosa (1989)
  • Anna-Eva Bergman, Liv og verk – sakprosa (1990)

Utmerkelser og priser[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Anne-Cath. Vestly 
Norsk kulturråds ærespris
(1995)
Neste mottaker:
 Arve Tellefsen  

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ole Henrik Moe er død – Budstikka
  2. ^ «Fransk kommandørorden til O. H. Moe», Aftenposten, 7. mai 1985, s. 14.