Nygårdsbroen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°22′50″N 005°20′04″Ø

Nygårdsbroen under arbeidene i forbindelse med Bybanen. Nye Nygårdsbro til høyre, Gamle Nygårdsbro skimtes i midten og Nye Nygårdsbro II er under bygging til venstre.

Nygårdsbroen er navnet på flere broer over Strømmen, Store Lungegårdsvann i Bergen, fra Nygårdstangen til Danmarksplass. Den eldste Nygårdsbroen stod ferdig i 1851, og knyttet sammen Bergen og Årstad. Broen hadde til å begynne med bomavgift både for kjørende og gående. Broene utgjør i dag hovedtraséen ut fra Bergen sentrum, i retning sørover. Strømmen ses i dag som skillet mellom Store Lungegårdsvann og resten av Puddefjorden.

Broanlegget har blitt forandret en rekke ganger, og en helt ny bro, «Nye Nygårdsbro» stod ferdig i 1978. Denne var mye lengre enn den gamle, den går høyere opp og i en litt annerledes vinkel. Dermed ble det to broer, Gamle og Nye Nygårdsbro. I forbindelse med byggingen av Bybanen i Bergen ble det bygget en tredje bro, «Nye Nygårdsbro II», som åpnet i november 2008. Bybanen skal da gå over den eldste broen, og får et stopp like nord for broene.[1]

Strømmen under broen[rediger | rediger kilde]

Det offisielle navnet på strømløpet under broen er Nygårdsstrømmen. Opprinnelig hadde Strømmen fire løp. I midten lå en nokså stor holme som het Nygårdsholmen. Det nordlige løpet skilte holmen fra Nygård, og ble ofte tørt ved lavvann. Det andre løpene var farbare. På bunnen lå noen store klebersteinsblokker som en måtte passe seg for. Disse skulle stamme fra et fartøy som forliste der i storm. Skipets eier skulle være befalingsmann på Bergenhus, Eske Bille, som i årene før reformasjonen rev flere kirkebygg i Bergen og lot steinen frakte til sitt hjemland Danmark (som den gang også omfattet Skåne). Klebersteinsblokkene i Strømmen kan ha stammet fra nedrevne kirker på Holmen, fra Nonneseters Mariakirke, eller fra Det hellige kors' kirke på Årstad.

I 1599 besøkte Christian IV Norge, og tok da turen til Strømmen for å se på tidevannsmøllen som var bygd omtrent der Florida sykehus ligger nå. Møllen hadde kort levetid, men idéen om å utnytte tidevannskreftene levde videre, og 29.september 1827 søkte kjøpmann Johan C.Boalth om å få anlegge en slik mølle igjen. Han lovet i søknaden at det midterste og dypeste strømløpet ikke skulle bli berørt av foretaket, og at han skulle dekke alle ekstraomkostninger om møllen ble til hinder for en eventuell bro over Strømmen. I utgangspunktet skaffet møllen ham nok problemer. Den stod på et bolverk ute i sjøen, og en stor mur ble bygd i fjæren for å maksimere effekten av tidevannet, men en tidevannsmølle ville uansett jevnlig stoppe. For å bøte på dette, lot han oppføre en vindmølle på mølletaket, men kastevinder krevde stadige reparasjoner av vindmøllen. Like fullt formalte Boalth 6-8 000 tønner korn årlig, og møllen dugde også til sagbruksvirksomhet.

Men i 1851 stod Nygårdsbroen ferdig, og madam Prom krevde erstatning for tapte fløtt-inntekter. Riktignok hadde verken bro eller vei lagt beslag på hennes eiendom på Nygård. Men hun påpekte at staten hadde kjøpt Nygårdsholmen av en Frich, og hun var odelsberettiget til hans eiendom. Nå ville madammen kreve holmen tilbake på odel. «Strømmøller» Boalth (som han ble titulert av ligningsmyndighetene) måtte tas med på råd da man stakk ut hvor broen skulle lande i Fjæreveien. Det var stiftsamtmann Bull som i 1808 hadde anlagt Fjæreveien fra Fløen over til Damsgård, noe som åpnet området ved Ulrikens fot for gående og kjørende trafikk, og gjorde det populært å ha landsted der. Samme år ble området mellom Solheim og Damsgård lagt under Bergens politidistrikt, men derfra var det lett for en lovbryter å smette inn i Årstad distrikt, og da kunne ikke bergenspolitiet gjøre ham noe. I 1826 besluttet man derfor at bergenspolitiet fikk myndighet rundt hele Store Lungegårdsvann i 2 000 alens bredde fra fjæren.[2]

Boalth krevde først at man endret broens retning, så det ble åpent løp foran møllen, og han fikk løfte om et bolverk i strømmen, så ikke vannkraft gikk tapt. Men nå mente Boalth at vannet ville undergrave møllen, og forlangte at broselskapet bekostet steinkar som skulle hindre møllen i å styrte sammen. Da dette ble innvilget, kom han med nye krav. Men så fant man frem konsesjonsbetingelsene for mølleanlegget som var tinglyst 3.april 1827, og hvor Boalth fraskrev seg all erstatning hvis det noen gang skulle bygges bro over Strømmen. Han hadde til og med forpliktet seg til å rive sin mølle hvis den var til hinder for broen. Nå satt han med en tapt sak.[3] Konsul Michael Krohn,[4] far til Bjørnsons venn Georg Krohn[5] og pådriver bak byggingen av Nygårdsbroen, var blant de som motsatte seg at Boalth fikk noen erstatning. Krohn var også blant de som hadde kjøpt skipsplank fra Boalths mølle, så for ettertid måtte han få folk fra Osterøy til å gjøre arbeidet for seg.

Dengang som nå var Nygårdsbroen bompenge-finansiert. Gående slapp med én skilling, det samme gjaldt én person med hest og kløv. Brovokter Hovland, som tidligere var bestillingsmann ved byens tukthus, kunne alt første dag innkassere 36 speciedaler, dvs at 4 300 gående hadde krysset broen i regnværet. På åpningsdagen var broen stengt for hest og kjøretøy, men fra neste dag var takstene for dem 1/2 skilling for en sau, kalv eller gris, 1 skilling for en hest eller ku, 1 1/2 skilling for en rytter eller én person med hest og kjerre eller arbeidsvogn, 2 skilling for én person med hest og slede eller firehjult arbeidsvogn, 3 skilling for én person med to hester, og hele 4 skilling for én person med firehjult vogn og to hester.

I tiden 1.april – 30.september var det dobbelt takst mellom kl 23 og 4 om morgenen. Resten av året var det dobbelt takst frem til kl 5 om morgenen. Brovokter Hovland hadde sin vokterbolig på Nygårdsholmen, siden han måtte stille som oppkrever både dag og natt. Selv med et øye på hver finger kunne han ikke hindre at noen smatt forbi uten å betale, og for noen ble det en ren sport. Men i 1860-årene var selskapets årlige inntekt likevel rundt 1 900 speciedaler, så aksjene stod godt.

I 1852, da han ikke lenger klarte sine økonomiske forpliktelser, solgte Boalth Strømmøllen til apoteker Lars Krohn for 3 000 speciedaler. Dette var et tap på 5 000 speciedaler i forhold til tidligere taksering. Broselskapet betalte mindre enn halvparten av dette som erstatning. Nok var Boalth ute av saken, men hans kausjonister, Valentinsen og Hans Dahl, kom nå i knipe. De reiste sak med krav om å få broen revet, og Hans Dahl appellerte i den anledning til broselskapets aksjonærer i et skriv fra april 1859, der han flettet inn sitater av Shakespeare, Bulwer-Lytton og Charles Dickensengelsk, og peker ut Michael Krohn som erkeskurken i den ulykken som i skikkelse av Nygårdsbroen har rammet ham, Boalth og Valentinsen, mens resten av brobestyrelsen holdes utenfor: «Din stemme, Michael Krohn, vil jeg late utenfor. Vi ere jevnaldrende, have været barndoms- og skolekammerater, have òg paa én og samme dag avlagt vort konfirmationsløfte for én og samme prest, nu ere vi begge gamle mænd og staa "ludende ved vore dages ende paa evighetens tærskel", og kunne snart vente at "høre natvagtsraabet og kjende dødens pust omvifte vort hvide haar". Lad da alt nag hvile mellem os som brosaken har fremkaldt. Havde du kjendt til alle de sorger og al den elendighet saken har forvoldt Boalth og de haarde krænkelser hvorfor Valentinsen har været utsat ved den, da havde du – det tiltror jeg din bedre natur – sikkerligen ikke drevet saken paa den maate som skeet er mot Boalth.»[6]

I 1855 hadde Krohn solgt Strømmøllen videre til kjøpmann Caspar Lunde. I 1861 tok Louis Mühlhaus over. Han produserte sikori, «de fattiges kaffe». (Også under andre verdenskrig ble brent og malt sikori-rot brukt som kaffe-erstatning.) Rundt 1860 overtok Carl Sigvard Berg fra Salten. Han flyttet sin fyrstikkproduksjon fra lokalene i Ytre Sandviken til Strømmøllen, som måtte påbygges kraftig for formålet. I sikorifabrikkens øverste etasje ble det boliger for fjorten familier, og i tillegg var det produksjon av brissel, et stoff utvunnet av bark til farging av ull. Svovelet som ble brukt til fyrstikkene, var imidlertid svært brannfarlig, og 30.juni 1870 tok bygningen fyr. Bergens brannkorps rykket ut både fra Corps de Garde og stasjonen i Hagerupsgården, men bare den omkringliggende bebyggelsen lot seg redde. En syv år gammel gutt omkom.

Også i juni 1862 måtte et menneske bøte med livet her. Da forulykket en liten hjulbåt som arbeiderne ved Strømmens Jernstøberi selv hadde konstruert. Den ble drevet med håndkraft, og arbeiderne brukte den til fornøyelsesturer på Lungegårdsvannet og Puddefjorden. Ulykken inntraff da maskinen gikk i stykker like etter at hjulbåten hadde lagt fra land. Det fantes ikke årer i båten, så de seks som var om bord, var hjelpeløse da den rivende strømmen drev båten under Nygårdsbroen og i retning av møllens innerste hjul, som snurret raskt rundt. Som siste utvei grep de tak i rekkverket rundt Strømmøllen, men det var gammelt og gav etter under vekten av seks mennesker, slik at alle ramlet i vannet. Tre menn og en kvinne reddet seg ved å klamre seg til møllens bolverk, mens en mann og hans forlovede ble dradd med båten under møllehjulet. Båten ble sittende fast mellom møllevingene, mens strømmen førte de to uheldige passasjerene ut i Puddefjorden. Piken ble trukket opp i forkommen tilstand, mens hennes forlovede, som ble funnet en time senere, omkom.

Samme år, i 1862, anla man veien som følger dalbunnen til Fjøsanger og videre til Midttun. Den nåværende Nygårdsgaten ble omlagt til å gå rundt Florida, der sykehuset ble reist, mens man tidligere hadde kjørt opp den bratte bakken til Alléen.

I 1870 overtok Bergen kommune etter inngått avtale eiendomsretten til broen. Da ble det omsider gratis å krysse den. Men kommunen måtte fortsatt betale avgift til eieren av Krohnsminde gård, fordi broen delvis lå på hans eiendom, og denne avgiften ble først innløst i 1907, ved utbetaling av kr 7 000.[7]

Havnevesenet ønsket lenge å utvide og fordype strømløpet. I desember 1894 kjøpte Christian Michelsen Strømmøllens eiendom for kr 27 000,- og tilbød Bergen kommune overtakelse for samme pris. Formannskapet gikk med på dette, siden Nygårdskaien var under oppføring, og man forventet tiltagende skipstrafikk gjennom Strømmen. 23.januar 1895 var området blitt Bergen bys eiendom.

I 1938 ble det oppført en ny Nygårdsbro med et element som kunne heves og slippe skip igjennom.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bybanekontoret i Bergen, utbygging Strømmen. Besøkt 17. februar 2008.
  2. ^ Just Bing: Aarstads historie (s. 82), særtrykk av Bergens Historiske Forenings Skrifter No 28, 1922
  3. ^ Just Bing: Aarstads historie (s. 102-103)
  4. ^ http://home.no.net/pgjendem/artikler/Krohn.htm
  5. ^ https://www.bergen.kommune.no/bk/multimedia/archive/00035/Rapport__Bilder_fra__35836a.pdf
  6. ^ Just Bing: Aarstads historie (s. 103-4)
  7. ^ Just Bing: Aarstads historie (s. 105)
  8. ^ Jo Gjerstad: Fra Strømmøllen til Ford i Strømmen og moderne forretningseiendom, utgitt av eiendomsselskapet Strømbil-Finans AS, Bergen 2008

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]