Nosferatu – Nattens vampyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nosferatu - Nattens vampyr
orig. Nosferatu: Phantom der Nacht
Nasjonalitet Tyskland - Frankrike
Språk Tysk
Sjanger Grøsser
Regissør Werner Herzog
Produsent Michael Gruskoff
Werner Herzog
Walter Saxer
Daniel Toscan du Plantier
Manus Werner Herzog
Musikk Popol Vuh
Sjeffotograf Jörg Schmidt-Reitwein
Klipp Beate Mainka-Jellinghaus
Utgitt 17. januar 1979 (Frankrike)
2. mars 1979 (Norge)
Lengde 107 min
Aldersgrense 16 år (1979)
Budsjett 2,5 millioner Tysk mark
IMDb
Medietilsynet

Nosferatu – Nattens vampyr (originaltittel: Nosferatu: Phantom der Nacht) er en tysk-fransk vampyr-grøsser fra 1979 regissert av Werner Herzog. Hovedrollen som vampyren Dracula spilles av Klaus Kinski, mens andre ledende roller spilles av Isabelle Adjani og Bruno Ganz. Filmen er en nyinnspilling av F. W. Murnaus stumfilm med samme tittel fra 1922. Det må bemerkes at begge filmene avviker betydelig fra Bram Stokers versjon. Den ble i 1988 etterfulgt av den langt mindre kjente Nosferatu in Venice.

Den ble tildelt Sølvbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin. Den har blitt kåret til den tredje beste vampyrfilmen av Rotten Tomatoes.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

Jonathan Harker er en eiendomsmegler i Tyskland som blir sendt på en reise til Transylvania for å selge en eiendom til en merkelig klient ved navn Grev Dracula. Klienten bor alene i et øde og forfallent slott i fjellene og Jonathan må komme seg dit til fots siden ingen i nærheten er villige til å frakte ham dit. De lokale landsbybeboerne advarer ham mot greven, som de påstår er et overnaturlig vesen med onde hensikter, og ber ham om å snu. Jonathan avfeier imidlertid det hele som overtro og legger av gårde. Når han kommer frem blir han møtt av greven, som fremstår som en stillfaren og likblek gammel mann med lange ører, skarpe tenner og lange fingernegler. I løpet av oppholdet får Dracula se et bilde av Jonathans vakre kone. Greven blir betatt og skriver velvillig under på salget av eiendommen, særlig siden han da skjønner at de vil bli naboer. Under sitt opphold opplever Jonathan i drømmene flere bisarre møter med greven som vampyr. På samme tid, hjemme i Wismar, opplever hans kone noe tilsvarende i sine drømmer.

Dagen etter oppdager han, til sin forskrekkelse, at Greven tilbringer dagen i en kiste i kjelleren. Han skjønner da at historiene om Dracula er sanne – at han er en vampyr. Han oppdager også at han er låst inne i slottet. På nattestid ser han fra vinduet at Dracula forlater slottet med kurs for Wismar med en rekke kister på lasset. En desperat Jonathan forsøker så å rømme ved å klatre ned et av vinduene ved hjelp av et provisorisk tau. Han faller imidlertid ned og skader seg. Han våkner senere på bakken på grunn av lyden fra en ung sigøynergutt som spiller fiolin. Han blir senere fraktet til et sykehus hvor han babler usammenhengende til legen om "sorte kister", noe som får ham til å tro at han er sinnssyk.

I mellomtiden er Dracula og hans kister på vei til Wismar via båt. Her dreper han mannskapet på en måte slik at det fremstår som at de har vært rammet av pest. Spøkelsesskipet ankommer så Wismar med sin mystiske last. Flere leger, inkludert Abraham Van Helsing, undersøker mannskapets mystiske skjebne og konkluderer med at de døde av pest. Like etter blir Wismar overfylt av rotter fra skipet. Dracula ankommer så byen med sine mystiske kister og i løpet av kort tid begynner døden å spre seg i der.

Når Jonathan endelig blir transportert hjem, er han alvorlig syk, og synes ikke å kjenne igjen sin kone, Lucy. Hun har senere et møte med Dracula hvor han krever den samme kjærlighet som hun gav til Jonathan. Til hans skuffelse avslår hun imidlertid hans ønske. Nå, som hun er klar over at det er noe annet som har forårsaket massedøden enn pest, forsøker hun desperat å overbevise folket i byen, men blir avvist. Hun finner ut at hun kan uskadeliggjøre Dracula ved å distrahere ham på det tidspunkt når solen begynner å stå opp, men skjønner samtidig at det vil koste henne livet. Ved hjelp av sin skjønnet og renhet lokker hun ham i en felle slik at han blir eksponert for sollys og dør. Van Helsing finner begge to døde, men kjører for sikkerhets skyld en stake gjennom hjertet til Dracula for å forsikre seg om at hennes død ikke var forgjeves. På slutten våkner Jonathan fra sin sykdom, nå som en vampyr.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Anmelderne

Nosferatu ble meget godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles av at den har fått så mye som 94% på Rotten Tomatoes.[2]

Aftenpostens anmelder skrev følgende: «Herzog har en særskilt dvelende fortellerteknikk og visjonære fantasier som han formidler med drømmeaktige bilder, av og til minner de om en av romantikkens malere med sine flimrende pastellfarver».[3]

Innspilling

Werner Herzog lagde sin versjon med dyp respekt for Murnau sin klassiske stumfilm-versjon frå 1922 - som Herzog har beskrevet som den viktigste tyske filmen noen sinne.[4] Dialogen i filmen er holdt på et minimum, og enkelte scener er nærmest identiske med originalen når det gjelder kameravinkel og spillestil. Herzog var også tiltrukket av historien grunnet det bisarre og middelalderske forholdet mellom mann og natur, der "levende" landskap og setting underbygde mangel på dialog. Hele filmen er filmet gjennom et blått filter, noe som bidrar til å gi bildet et livløst preg. Alle bevegelser foregår i rolig tempo og dialogen er minimalistisk og monoton.[4]

Herzog slapp løs 11 000 rotter i gatene for å få sluttscenen i boks. Rottene var hvite i utgangspunktet men han ville ha de grå, så han fikk dem spraylakkerte.[4]

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nett-TV[rediger | rediger kilde]