Det sentrale folkeregister

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Norsk Folkeregister)
Gå til: navigasjon, søk

Det sentrale folkeregister (DSF) (alminnelig kalt Folkeregisteret) er et offentlig register over alle personer som har en tilknytning til Norge. Registeret har siden 1991 vært ajourført av Skattedirektoratet. Registeret danner blant annet grunnlag for skatte- og valgmanntallet. Det danner også grunnlag for befolkningsstatistikken, som er viktig for planlegging av offentlige tjenester. Både offentlige og private virksomheter bruker opplysninger fra folkeregisteret og er derfor avhengig av at disse er riktige. Hvor man er registrert som bosatt, avgjør vanligvis i hvilken kommune man har rett til ytelser, og hvor skattekort, selvangivelse, skatteoppgjør og andre meldinger fra offentlig myndighet blir sendt.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Selv om det tidligere var regelmessige folketellinger, ble løpende folkeregistrering først innført som et (frivillig) kommunalt ansvar i 1905. Disse registrene var ofte unøyaktige, siden det ble registeret når personer flyttet inn, men i liten grad når folk flyttet ut. Under krigen innførte tyskerne pliktig kommunal folkeregistrering, av militære og kontrollmessige hensyn. Registrene ble i liten grad vedlikeholdt, siden de kunne bli brukt til tvangsutskrivinger. Under krigen ble registrering av fødsler, vigsler og dødsfall overført fra geistlige myndigheter, men vielser ble tilbakeført igjen etter krigen. I 1945 ble folkeregistreringen gjort statlig og forvaltet av Statistisk sentralbyrå (SSB). Ny lov om folkeregistrering ble innført i 1946, og nåværende folkeregisterlov i 1970. Folkeregisteret ble overført fra kilder på papir til elektronisk medium på 1960-tallet, basert på data fra folketellingen 1960. [1]

Fødselsnummer og d-nummer[rediger | rediger kilde]

Folkeregisteret inneholder både opplysninger om bosatte og ikke-bosatte personer. Alle tildeles et unikt identifikasjonsnummer.

Personer som er bosatt i Norge skal tildeles fødselsnummer.[2] Fødselsnummeret består av fødselsdato og personnummer. Fødselsnummeret er bygget opp på følgende måte ddmmåå iiicc hvor dd = fødselsdag, mm = fødselsmåned, åå = to siste sifre av fødselsår, iii er individnummer og cc er en kontrollsum. Det siste sifferet i individnummeret er partall hos kvinner og oddetall hos menn. Ettersom fødselsår bare registreres med to sifre, kan man ikke av fødselsdatoen se hvilket århundre personen er født i. For å unngå forveksling er det gitt regler om hvilke individsifre som er gyldige for hvert årskull.[3] Personnummersystemet ble innført i 1964, og vil gå ut på dato i år 2039, og nytt system for personnumre må innføres før denne tid.

Andre personer kan tildeles fødselsnummer eller d-nummer (dagnummer).[4] D-nummeret ble innført i 1964. Det er likt fødselsnummer, med 40 lagt til fødselsdagen. D-nummer kan tildeles etter rekvisisjon fra bank, offentlig myndighet eller andre med et relevant behov for registrering.[5]

Bruk av opplysninger fra folkeregisteret[rediger | rediger kilde]

Mange offentlige registre knytter fødselsnummeret til en eiendom, en bil, et sertifikat, et firma, plass på en fastlegeliste osv. Ved navneendring eller adresseendring vil denne endringen i folkeregisteret være nok, fordi navn og adresse ved behov blir hentet i folkeregisteret ved bruk av fødselsnummeret.

Ajourføring av folkeregisteret bygger dels på meldinger fra offentlige instanser, som opplysninger fra fødselsmelding, dødsattest og melding om sivilstandsendringer, dels på meldinger fra den enkelte. Alle norske borgere har meldeplikt til folkeregisteret ved for eksempel endring av bostedsadresse, både innenlands og utenlands. Videre er det folkeregisteret som behandler melding om valg av navn til barn og navneendringer.

Tilgang til registeret[rediger | rediger kilde]

Tilgang til folkeregisteret er sterkt begrenset. Offentlig myndighet kan gis tilgang for bruk i deres virksomhet[6], mens private bare kan gis tilgang til ikke-taushetsbelagte opplysninger i den grad det er nødvendig «for å ivareta lovmessige rettigheter».[7] Skattekontorene og Skattedirektoratet avgjør søknader om tilgang. I 2007 har ca. 1300 private organisasjoner slik tilgang. Dette gjelder både mulighet for pålogging direkte gjennom en klient mot folkeregisteret samt overføring av en kopi av registeret (såkalt batch) for vask av eget register.

Trusselutsatte personer kan få sperret adresse («hemmelig adresse») i folkeregisteret. Adressesperring finnes i to varianter. Den mildeste kalles fortrolig adresse eller adressesperring kode 7, og innebærer at adressen ikke skal utleveres til private. Den strengeste adressesperringen er gradert strengt fortrolig, og innebærer at adressen heller ikke skal utleveres offentlige myndigheter.[8] I spesielle tilfeller kan personen få fiktiv identitet. Da får personen nytt fødselsnummer, og det kan også registreres andre fingerte personopplysninger i folkeregisteret.[9]

Folkeregisteret registrerer ikke midlertidig adresse, samboerskap, e-postadresse og telefon. Det er foreslått at registeret skal endres til at også slike opplysninger registreres[trenger referanse].

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Camilla Mellemstrand: Folketellingen 1960. SSB
  2. ^ Folkeregisterloven § 4
  3. ^ Folkeregisterforskriften § 2-2
  4. ^ Folkeregisterloven §4
  5. ^ Folkeregisterforskriften § 2-6 og § 2-7
  6. ^ Folkeregisterloven § 14 første ledd
  7. ^ Folkeregisterloven § 13 annet ledd
  8. ^ Folkeregisterforskriften § 9-5
  9. ^ Politiloven kapittel IIa