Nils Edén
| Nils Edén | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. aug. 1871[1][2][3] Piteå[2][3][4] | ||
| Død | 16. juni 1945[5][1][2][3] (73 år) Stockholm[6][4] Engelbrekt (Sankt Görans sjukhus)[5][2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, universitetslærer, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Bachelorgrad (1892) fil.lic. (1897) ph.d. (1899) dosent (1899) | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet (1889–)[3] | ||
| Far | Per Olof Edén[3] | ||
| Parti | Liberala samlingspartiet (1909–1923)[3] Liberala Riksdagspartiet (1924–1924)[3] | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Djursholms begravningsplats (1945)[7] | ||
| Medlem av | Kungliga Humanistiska Vetenskapssamfundet i Uppsala (1904–) Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Kungliga Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia (1901–) | ||
Nils Edén (født 25. august 1871 i Piteå, Sverige, død 16. juni 1945) var en svensk politiker. Han var Sveriges statsminister 1917–1920.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Edén ble født som sønn av rektor Per Olof Edén (1830–1903) og Matilda Kristina Clausén (1838–1921). Slekten Edén er kjent fra 1600-tallet, med dens stamfar, den lutherske sognepresten i Njurunda socken, Jöns Svenonis Edenius (1597–1687).[trenger referanse] Edén giftet seg i 1904 med Marja Wallmark.
Utdannelse, akademisk virke[rediger | rediger kilde]
Etter maturaeksamen i Luleå ble Edén student ved Uppsala universitet, der han studerte under Oscar Alin. Han ble filosofie kandidat i 1892, filosofie licentiat 1897, filosofie doktor og dosent i historie i 1899.
I 1902 ble han lektor i historie ved Uppsala högre allmänna läroverk. Deretter var Edén 1903–1909 extraordinarie og fra 1909 ordinarie professor i Uppsala 1909.[trenger referanse]
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Til Riksdagen[rediger | rediger kilde]
Han ble høsten 1908 innvalgt som Uppsalavänsterns riksdagskandidat i andra kammaren. Som Liberala samlingspartiets gruppeleder i andra kammaren fra 1912 ble han en av fem i det fortroenderåd som ledet partiet etter Karl Staaffs død i 1915.[trenger referanse]
Han satt i riksdagens andre kammer 1909–1924, årene 1909–1911 for Uppsala stads valkrets, 1912–1921 for Uppsala läns valkrets og 1922–1924 for Stockholms stads valkrets. I årene 1913 til 1917 var han ordførende i Konstitutionsutskottet, ordførende i folkomröstningskommissionen 1920–1923, i statens tvångsarbetsanstalter (för menn) 1920, i statens vårdanstalt för alkoholister (i Venngarn) 1921, samt i kommisjonen for granskning av Genèveprotokollen 1924–1925.[trenger referanse]
Han ble juridisk æresdoktor i 1928.[trenger referanse]
Valget 1917[rediger | rediger kilde]
Ved valget til andra kammaren i 1917 tapte Högerpartiet stort. Liberaler og sosialdemokrater hadde fremganger. Men kongen og dronningen forsøkte i det lengste å unnvike en regjering med disse begge antirojalistiske partiene.[trenger referanse] Sittende statsminister Carl Swartz utarbeidet en «Stoppa Edén»-plan i tre steg: kongen skulle 1) kalle Edén som regjeringsdanner på betingelse av at sosialdemokratene ble holdt utenfor, 2) Edén skulle ikke akseptere disse innskrenkninger, 3) Swartz skulle få fortsette etter å ha lovet kvinnelig stemmerett.[trenger referanse] Den tidligere statsministeren Arvid Lindman var med på notene, men ville når Edén hadde avvist vilkårene la budet om å danne regjering gå til andra kammarens respekterte talsmann, moderat-liberalen Johan Widén, med baktanken at han skulle mislykkes.[trenger referanse] Da skulle kongen kunne anse seg nødt til atter å kalle Swartz som statsminister.[trenger referanse]
Gustaf V lyttet delvis på disse råd, og til allmenn overraskelse holdt Widén på å lykkes med å danne en bred samlingsregjering etter at han hadde presset kongen til å si ja til en forfatningsutredning med sikte på allmenn og lik stemmerett.[trenger referanse] Widén strandet imidlertid på at ingen ledende høyremann var beredt til å bli minister, selv om kronprins Gustaf Adolf aktivt forsøkte å bryte dødleiet.[trenger referanse]
Da gjenstod ingen annen mulighet for kong Gustaf V enn å kalle den ledende liberalen Edén til å danne koalisjonsregjering med liberalere og sosialdemokrater.[trenger referanse] Og dermed la parlamentarismen få sitt endelige gjennombrudd i Sverige.[trenger referanse]
Sosialdemokratene var det større partiet med 31,1 prosent av stemmene mot liberalernes 27,6 prosent, men alle inklusive sosialdemokratene selv anså det som selvsagt at statsministeren skulle hentes hos de liberale.[trenger referanse] Å ta plass ved den fortsatt formelt eneveldige kongens rådsbord var ingen lett sak for sosialdemokrater.[trenger referanse] Motstanden mot parlamentarisme og borgerlig demokrati var så stort innen sosialdemokratiet at det tidligere under 1917 hadde ført til partisplittelse. Sosialistinternasjonalen var imot at sosialdemokratiske partier overhodet gikk i regjering. Man ville heller ha revolusjon og styrte monarkiene.[trenger referanse]
Statsminister[rediger | rediger kilde]
Edén avkrevde kongen løfte om å ikke stoppe et regjeringsforslag om allmenn stemmerett og at han uten egne synspunkter godkjente de statsråd som statsministeren foreslo.[trenger referanse] Da regjeringen hadde drevet gjennom kvinnelig stemmerett og avskaffet den 40-graders stemmeskalaen i kommunalvalget begynte yngre sosialdemokrater å kritisere regjeringen for at den ikke gjorde nok.[trenger referanse] Regjeringen ble også svekket av at Hjalmar Branting, som mot sin vilje var blitt tvunget av Edén til å bli finansminister, bare noen måneder etter tiltredelsen fratrådte av personlige grunner.[trenger referanse] Til slutt falt koalisjonen på motsetninger i kommunalskattespørsmålet.[trenger referanse] Finansminister Fredrik Thorsson, som hadde etterfulgt Branting på den posten, foreslo en progressiv kommunalskatt som rettet seg mot bønder og forretningsdrivende.[trenger referanse] Liberalerne sa nei. Regjeringen gikk av.
Senere politisk virke[rediger | rediger kilde]
I de følgende år fortsatte Edén å rette skarp kritikk mot sosialdemokratenes økonomiske politikk.[trenger referanse]
Edén tilhørte byliberalerne og gav et kjølig, litt upersonlig inntrykk, noe som mer kan ha bunnet i blyghet.[trenger referanse] Han var motstander av alkoholforbud men hadde en majoritet innen den egne riksdagsgruppen mot seg.[trenger referanse] Etter folkeavstemningen om alkoholforbud i 1922, der Edén tilhørte den seirende side, ble motsetningene akuktte, og i mai 1923 sprakk partiet og forbudsmotstanderne dannet eget parti, Sveriges liberala parti. Edén fulgte med utbryterne, men bestemte seg snart for å forlate politikken og helt overgå til landshövdingeoppdraget i Stockholms län (1920–1938).
Annet virke[rediger | rediger kilde]
Edén ledet redaksjonskomitéen for det omfattende bokverk om den svenske riksdagens historie ble utgitt i forbindelse med riksdagsjubiléet i 1935, under medvirken av en rekke av Sveriges fremste historikere og statsvitere. Edén skrev selv en sammanfattende bok om riksdagens utvikling og Sveriges forfatningshistorie.
En av de mer kjente beslutninger som Eden fattet under sin periode som landshövding var å stanse den i Stockholm forberedte obduksjonen av Ivar Kreugers kropp.[trenger referanse] Grunnen til att obduksjonen mot familiens vilje ble stanset med dette lar seg ikke fastslå - de relevante papierene er forsvunnet.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Nils Eden, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nils-Eden, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Svenskt biografiskt lexikon, «Nils Edén», Svensk biografisk leksikon-ID 16602[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h Tvåkammar-riksdagen 1867–1970, oppført som Edén i Uppsala senare Stockholm, Nils, 1:305, verkets språk svensk, Svenskt porträttarkiv sj9PGLAlnmUAAAAAABfOPQ, side(r) 305, bind 1, besøkt 16. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Эден Нильс, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Engelbrekts kyrkoarkiv, Död- och begravningsböcker, SE/SSA/6003/F I/9 (1942-1947), bildid: 00017533_00145, sida 111», side(r) 111, beskrevet i kilde church death record, Nationell Arkiv Databas SE/SSA/6003/F I/9, besøkt 17. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ FinnGraven.se, www.finngraven.se[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Nils Edén, nekrolog i årsskriften Uppland 1945 av Nils Sundquist.
- Minnen. Stockholm: Bonnier. 1969.
- Det svenska regeringsproblemet 1917-1920: från majoritetskoalition till minoritetsparlamentarism. Uppsala: Almqvist & Wiksell [distributör]. 1946.
- Liberal splittring, skilsmässa - och återförening: 1917-1934 = [Swedish liberalism 1914-1934] : [from Karl Staaff to Carl Ekman]. Stockholm: Folk & samhälle (distr.). 1980. ISBN 91-7222-309-X.
- Tvåkammarriksdagen 1867-1970: ledamöter och valkretsar. Bd 1, Stockholms stad, Stockholms län, Uppsala län, Södermanlands län, Västmanlands län. Stockholm: Almqvist & Wiksell International. 1988. s. 305. ISBN 91-22-01286-9.
- Svenska polisen. [del I]. Natur o. kultur. 1933.
- Sveriges statskalender [med bihang] för skottåret 1924, utgifven efter Kungl. Maj:ts nådigste förordnande av dess Vetenskapsakademi, Uppsala & Stockholm 1924 ISSN 0347-7223, s. 413, 414, 725, 737.
- Winge, Erik, red. (1938). Sveriges styresmän 1937: Konungens statsråd, riksdagsmän, landstingsmän, stadsfullmäktige, överståthållaren, landshövdingar och borgmästare : jämte historiker över regeringsmakten, Sveriges riksdag, landstings- och stadsfullmäktigeinstitutionerna. Stockholm: Vepe. s. 66.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Carl Swartz |
Sveriges statsminister |
Etterfølger: Hjalmar Branting |