Mening-for-mening-oversettelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Oversettelse fra et språk til et annet innebærer ulike metoder for tilnærming.

Mening-for-mening-oversettelse er den eldste standarden for oversettelse av tekster. Den tilsier at man oversetter meningen i hver setning før man begynner på den neste, og den står i normativ opposisjon til ord-for-ord-oversettelse (også kalt for ordrett oversettelse), som tilser at man oversetter hver enkelt ordenhet etter hverandre.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den som synes å ha gitt begrepet «mening-for-mening» var Hieronymus (død 420). Han er kjent som opphavsmannen til Vulgata, den latinske oversettelsen av Bibelen fra gresk og hebraisk. I Hieronymus' Brev til Pammachius. Her skrev han at «med det unntak av den hellige skriften hvor selv syntaksen inneholder et mysterium», oversatte han selv non verbum e verbo sed sensum de sensu, det vil si «ikke ord for ord, men mening for mening».[1]

Selv om Hieronymus er den første til å benytte begrepet, er det ikke han som oppfant konseptet «mening-for-mening». De fleste forskere mener at det var Cicero (død 43 f.Kr.) i De Oratore («Om taleren»), hvor han uttalte i forbindelse med å oversette fra gresk til latin: «Jeg tenkte at jeg ikke burde fordele dem ut til leseren som mynter, men heller betale dem ut ifra vekt.»[2]

Hieronymus er heller ikke den som oppfant begrepet «ord-for-ord», men lånte også det fra Cicero, eller kanskje fra Horatius, som advarte forfatteren som var interessert i å gjenfortelle gamle fortellinger på en original måte: Nec verbo verbum curabit reddere / fidus interpretes: «ikke forsøk å gjengi dem ord for ord [som enkelte] trofaste oversettere».[3]

Andre har lest Horatius' nevnte avsnitt annerledes. Både Boëthius i 510 og senere Johannes Scotus Eriugena på midten av 800-tallet tolket det til å bety at å oversette ordrett og bokstavelig er «skylden på den trofaste tolken/oversetteren» og frykter at de har pådratt seg den. Burgundio av Pisa på 1170-tallet og Rickard Sherbourne i 1702 anerkjente at Horatius ikke ga råd til oversetterne, men til nyskapende forfattere, dog antar at han fortsatt betegner alle oversettelser for ordrette. John Denham i 1656 og Andre Lefevre i 1992 har tolket Horatius til at han advarer oversettere mot å oversette ordrett.[4]

Lignende konsepter[rediger | rediger kilde]

I hans forord fra 1680 til hans oversettelse av Ovids Epistler, lånte John Dryden de antikke begrepene metafrase om ord-for-ord-oversettelse og parafrase for mening-for-mening-oversettelse. Han tar denne opposisjonen fra Quintilianus' Instituio Oratoria («Talekunstens grunnlære») fra 95 e.Kr. Quintilianus lånte selv det førstnevnte begrepet fra Filons verk De vita Mosis («Livet til Moses») fra 20 f.Kr.[5]

Drydens tredje begrep er imitasjon (etterligning), som for ham betyr noe av det samme som Horatius' råd: fortell den tradisjonelle fortellingen som din egen, ikke ved å oversette den nøyaktig (enten det er ord-for-ord eller mening-for-mening). Ikke alle kommentatorer er like påpasselige med bruken av disse begrepene. Mange har beskrevet et todelt forhold mellom «fri» oversettelse og «bokstavelig» eller «direkte» oversettelse, det vil si at med den førstnevnte mener man noe som vagt dekker hele spennet fra mening-for-mening-oversettelse til fri imitasjon, med det sistnevnte mener man noe som minner om ord-for-ord oversettelse.

Eugene A. Nidas begreper dynamisk og formell ekvivalens (likeverdighet) har også blitt tolket til å bety det samme som mening-for-mening, og Nida selv synes å ha brukte dem på denne måten; men hans originale definisjon av dynamisk ekvivalens var retorisk. Tanken var at oversetteren burde oversette slik at effekten av oversettelsen på mottakeren (leseren) har omtrentlig den samme effekt som kildeteksten i sin tid på leseren av den originale teksten.

Lawrence Venutis konsept om å gjøre ting hjemlige eller språklig «flytende», hadde til hensikt å fange opp den gamle forestillingen om mening-for-mening-oversettelse; som Nidas distinksjon mellom dynamisk og formell ekvivalens, er imidlertid Venutis distinksjon fundamentalt retorisk i sitt vesen. Den fokuserer ikke på den formelle strukturen på syntaksen («segmentering»), men på forholdet mellom oversetter og leser-målgruppe. Som Friedrich Schleiermachers skjelning mellom det å «føre forfatteren mot leseren» (å gjøre hjemlige) og å «føre leseren mot forfatteren» (å fremmedgjøre),[6] som Veniti utledet det fra, distinksjonen mellom å gjøre hjemlige og å fremmedgjøre, er en hermeneutisk distinksjon ment for etikken og politikken ved oversettelse, og dermed et stykke unna den lingvistiske formalismen som kategoriserer segmentale framgangsmåter til mening-for-mening og ord-for-ord. Men det er også en sterk følelse i hvor det hjemlige er en geo-hermeneutisk nytenkning av oversettelse mening-for-mening, basert på erkjennelsen av den gamle preferansen av mening-for-mening er befestet på ikke ren formalisme, men i særskilt generalisert hermeneutikk rundt «naturlig språk» og enkel tilgjengelighet for målgruppen som ikke vil arbeide for hardt med teksten, og heller ikke er tilbøyelig til å revurdere sin egen verden.

Distinksjonen mellom mening-for-mening og ord-for-ord er så fundamental for to årtusener å tenke oversettelser på, tallrike forfattere har funnet opp nye begreper for dem som ikke tillegger noe nytt til distinksjonen. Et eksempel på dette er Peter Newarks distinksjon mellom «semantisk ekvivalens» (ord-for-ord oversettelse) og «kommunikativ ekvivalens» (mening-for-mening-oversettelse).

Segmentering[rediger | rediger kilde]

Det tekniske begrepet for tilnærmingen til oversettelse som skiller mellom mening-for-mening og ord-for-ord-oversettelse kalles «segmentering»: metodene er i grunn og bunn forskjellige måter å segmentere den opprinnelige teksten for oversettelse: inn i enkelte ord eller fraser, setninger, eller større tekstenher.

I sjeldne tilfeller overlapper mening-for-mening med ord-for-ord-oversettelser. For eksempel når den tyske setningen Johan ist nicht zu Hause er oversatt til «Johan er ikke i huset». Da er den oversatte teksten en «idiomatisk oversettelse»,[7] ved at hele setningen er lik på en mening-for-mening og på en ord-for-ord nivå:

Johan
ist = er
nicht = ikke
zu = i
Hause = huset

Man kan naturligvis argumentere for at zu Hause betyr «hjemme» og ikke «i huset», og at de to ordene zu og Hause ikke danner to ord, men et sammenhengende idiom. Denne lesningen ville motsi at setningen «Johan er ikke i huset» er en ord-for-ord og en mening-for-mening oversettelse: «i huset» ville vært ord-for-ord, men ikke mening-for-mening.

Tilfeller hvor en oversettelse mening-for-mening er identisk med en oversettelse ord-for-ord er ekstremt sjeldent da forskjellige språk alltid strukturerer setningene sine forskjellig (ved bruk av forskjellig syntaks eller rekkefølge på ordene). For å gjengi meningen i en hel setning på et annet språk må man dermed alltid forandre rekkefølgen på ordene for å bevare den idiomatiske syntaksen til språket man oversetter til.

Det faktum at de fleste oversettere og de som forsker på oversettelser foretrekker oversettelse mening-for-mening framfor det motsatte, reflekterer den gjengse antakelsen at formålet ved all oversettelse er å kommunisere meningen til den opprinnelige teksten på en måte som er lett å forstå for leseren av oversettelsen. De som er talsmenn bokstavelige tolkninger, som ved konservative bibeloversettelser, bestrider denne generaliseringen.[8][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Robinson (2002): Western Translation Theory, om Hieronymus, s. 25.
  2. ^ Robinson (2002): Western Translation Theory, s. 9.
  3. ^ Robinson (2002): Western Translation Theory, s. 15.
  4. ^ For Boethius, Eriugena, Burgundio, og Denham, se (2002): Western Translation Theory, s. 35, 37, 42, og 156.
  5. ^ Robinson (2002): Western Translation Theory, s. 14 (Filon), s. 20 (Quintilianus), og s. 172 (Dryden).
  6. ^ Robinson, (2002): Western Translation Theory, s. 229.
  7. ^ Haque, Ziaul (2012): «Translating Literary Prose: Problems and Solutions» i: International Journal of English Linguistics, 2 (6), s. 107.
  8. ^ Næss, Henning (13. juni 2012): Bokstavtro bibeltolkning, Dagsavisen
  9. ^ Tekster til forandring Arkivert 8. november 2016 hos Wayback Machine., Bibelen.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gentzler, Edwin (2001): Contemporary Translation Theories, 2. utg., London and New York: Routledge.
  • Lefevere, André (1992): Translation/History/Culture: A Sourcebook. London and New York: Routledge.
  • Newmark, Peter (1988): A Textbook of Translation. New York: Prentice Hall.
  • Nida, Eugene A.; Taber, Charles R. (1969): The Theory and Practice of Translation. Leiden: Brill.
  • Robinson, Douglas (2001). Who Translates? Translator Subjectivities Beyond Reason. Albany: SUNY Press.
  • Robinson, Douglas, red. (2002): Western Translation Theory From Herodotus to Nietzsche. UK: Manchester
  • Steiner, T.R. (1975): English Translation Theory, 1650–1800. Amsterdam: Rodopi.
  • Venuti, Lawrence (1995): The Translator's Invisibility: A History of Translation (PDF), London and New York: Routledge.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mening-for-mening-oversettelse&oldid=24081788»