Louis Sullivan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Louis Sullivan

Louis Henry (Henri) Sullivan (født 3. september 1856 i Boston, Massachusetts, død 14. april 1924) var en amerikansk arkitekt, også kalt «modernismens far». Han er av mange ansett som skaperen av den moderne skyskraperen og var en toneangivende arkitekt og kritiker av Chicagoskolen, og var veileder for Frank Lloyd Wright.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Sullivan studerte arkitektur en kort periode ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Da han ble klar over at han både kunne ta avsluttende eksamen ved videregående skole et år tidligere og hoppe over de to første årene ved MIT ved å ta en serie eksamener, begynte Sullivan på MIT i en alder av 16 år. Etter ett års studier flyttet han til Philadelphia og snakket til seg en jobb hos arkitekt Frank Furness.

Den lange depresjonen i 1873 tørket ut mye av virksomheten hos Furness', og han ble tvunget til å si opp Sullivan. Sullivan flyttet da til Chicago i 1873 for å få del i byggeboomen som fulgte den store brannen i Chicago i 1871. Han arbeidet for William LeBaron Jenney, arkitekten som ofte krediteres den første bygningen med stålskjelett. Etter mindre enn ni år hos Jenney reiste Sullivan til Paris og studerte ved École des Beaux-Arts i ett år. Han vendte så tilbake til Chicago. De neste årene arbeidet han for forskjellige arkitekter, men i 1879 ble han ansatt hos Dankmar Adler Sullivan. Et år senere ble medeier i firmaet. Dette var begynnelsen på Sullivans mest produktive år.

Prudential Building, Buffalo, New York, 1894

Med en rekke triumfer som 1889 Auditoriumbygg in Chicago (hvor Adler og Sullivan reserverte tårnets toppetasje for deres egen tegnekontor), 1891 Wainwright Building i St. Louis og 1899 Carson Pirie Scott Department Store i State Street i Chicago, var Louis Sullivan den første arkitekt som kom frem til den rette høybygg av stål. Stålskjelettet tillot høyere bygninger med store vindusåpninger, som igjen innebar bedre lysforhold innendørs som igjen betød mer tilgjengelig gulvareal.

De tekniske begrensningene i murteknikken hadde alltid representert formelle begrensninger, og nå var disse begrensningene med ett slag borte. Ingen av de historiske forbilder var lenger til noen hjelp, og denne nye friheten skapte en slags teknisk og stilmessig krise.

Sullivan var den første til mestre denne krisen. Han møtte den ved å ta til seg de endringene som fulgte med bruken av stålskjelett ved å skape en slags form-grammatikk for høybygg (base, skaft, og pediment). Hans skyskraperfilosofi er presentert i hans artikkel «The tall office building artistically considered» fra 1896, der han også lanserte sitt senere berømte slagord «form follows function». Han forenklet bygningens utseende ved å benytte utvalgte ornamenter som brøt med de historiske stilene og i stedet benytte sin egen flora av egenhendig utformete ornamenter som han brukte i vertikale bånd for å trekke blikket oppover og fremheve bygningens vertikalitet. Dermed skapte han en sammenheng mellom bygningens form og dens formål.

Alt dette var revolusjonerende, besnærende ærlig og kommersielt vellykket.

I 1890 ble Sullivan en av ti arkitekter, fem fra det østlige USA og fem fra det vestlige, utvalgt til å bygge hvert sitt store bygg for «White City», World's Columbian Exposition, som ble holdt i Chicago i 1893. Sullivan's massive Transportation Building og veldige, buete «Golden Door» fremhevet seg som det eneste fremtidsrettede form I et hav av Beaux-Arts historiske kopier, og den eneste strålende mangefargete fasaden i White City. Sullivan og utstillingsdirektør Daniel Burnham var uttalt misfornøyde med hverandre. Sullivan hevdet at utstillingen skrudde utviklingen i amerikansk arkitektur to tiår tilbake. Hans bygg var var gjenstand for utstrakt anerkjennelse utenfor Amerika og mottok I de følgende år tre medaljer fra Union Centrale des Artes Decoratifs.

Adler og Sullivan brøt kompaniskapet etter Gauranty Building. Deretter gikk Sullivan inn i en tyveårig finansielt og følelsesmessig forfall med alkoholisme og kroniske fiansielle problemer. Han ble tildelt flere oppdrag for småbybanker i Midtvesten (se nedenfor), skrev bøker, og i 1922 fremsto han som kritiker av Raymond Hood's seirende utkast Tribune Tower konkurransen, et tårn av stålskjelett ikledt Gotikk murverk som Sullivan kalte et skammelig stykke historisme. Han og hans tidligere assistent Frank Lloyd Wright blew forsonet tidsnok til at Wright hjalt til å finansiere Sullivan's begravelse etter at han døde fattig og ensom på et hotellroom i Chicago. A beskjeden gravtein markerer hans siste hvilested i Uptown's Graceland Cemetery.

Sullivan's arv er motsetningsfylt. Han er den første modernist. Hans nakne, teknikkdrevne, og fremoverskuende formgiving er preget av en klar forståelse for Modernismens kjerneproblem og løsninger.

Sullivan ble i sine senere år tilsynelatende villig til helt å oppgi ornamentering til fordel for "ærlig" behandling av bygningsmassene. Men å oppleve Sullivan's bygninger er å erfare den uimotståelige appell i hans utrolige formgiving, de vertikale båndene på Wainwright Building, den spontane velkomsten i art nouveau smijernsarbeiden på hjørnet av inngangen til Carson Pirie Scott stormagasin, den (tapte) griffen i terrakotta og de runde vinduene på bygningen tilUnion Trust, de hvite englene på Bayard Building. Bortsett fra noen av byggene av hans tegner gjennom mange år George Grant Elmslie, og tilfeldige hyllester til Sullivan som Schmit, Garden og Martin's First National Bank i Pueblo, Colorado (bygd tvers over gaten for Adler og Sullivan's Pueblo Opera House), er hans stil helt enestående. Et besøk til den bevarte omsetningsetasjen i Chicago Stock Exchange, som nå befinner seg på Art Institute of Chicago, er et vitnesbyrd om den umiddelbare og intuitive kraft i ornamentene han så omhyggelig valgte ut.

Utvalgte arbeider[rediger | rediger kilde]

Transportation Building, Chicago 1889

Bygg fra 1895 er av Adler & Sullivan.

Bankene[rediger | rediger kilde]

På slutten av det første tiår i det 20. århundre, var Sullivans stjerne dalende og i resten av sin levetid besto produksjonen hans i det vesentlige av en mengde småbanker og forretningsbygg i Midtvesten. Men bare et blikk på disse byggene avslører at hans muse ikke hadde forlatt ham. Da en bankdirektør vurderte å engasjere ham spurte han Sullivan om hvorfor de burde bruke ham fremfor billigere tilbud på konvensjonelle nyklassisitiske bygg fra andre arkitekter. Sullivan skal ha svart: «Tusenvis av arkitekter kunne tegnet disse byggene, men bare jeg kunne tegnet dette.». Han fikk jobben.

I dag er disse oppdragene kollektivt omtalt som Sullivan's "smykkeskrin." Alle står ennå.

Tapte bygg[rediger | rediger kilde]

Entrance from the 1893 Chicago Stock Exchange building
  • Grand Opera House, Chicago. 1880–1927
  • Pueblo Opera House, Pueblo, Colorado. 1890–1922. Ødelagt av brann.
  • Chicago Stock Exchange Building. Adler & Sullivan. 1893–1972
The Trading Room fra Stock Exchange ble flyttet helt intakt før bygningen ble revet og ble deretter gjenreist i Art Institute of Chicago i 1977.
  • Zion Temple, Chicago. 1884–?
  • Transportation Building, World's Columbian Exposition, Chicago. Adler & Sullivan. 1893–94. Et utstillingsbygg, bygget for å vare ett år.
  • Schiller Building (senere Garrick Theater), Chicago. Adler & Sullivan. 1891–1961.
  • Third McVickers Theater, Chicago. Adler & Sullivan. 1883?–1922.
  • Thirty-Ninth Street Passenger Station, Chicago. Adler & Sullivan. 1886–1934.
  • Standard Club, Chicago. Adler & Sullivan. 1888–1910.
  • Pilgrim Baptist Church. Adler & Sullivan. 1891–2006. Ødelagt av brann.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Columbian Gallery – En samling av fotografier fra World’s Fair, The Werner Company, Chicago, IL, 1894.
  • Condit, Carl W., The Chicago School of Architecture, University of Chicago Press, Chicago, IL, 1964.
  • Connely, Willard, Louis Sullivan as He Lived, Horizon Press, Inc., NY, 1960.
  • Engelbrecht, Lloyd C., "Adler og Sullivan’s Pueblo Opera House: City Status for a New Town in the Rockies", The Art Bulletin, Published by the College Art Association of America, June 1985.
  • Gebhard, David, in Journal of the Society of Architectural Historians, May 1960.
  • Morrison, Hugh, Louis Sullivan – Prophet of Modern Architecture, W.W. Norton & Co., Inc. New York City, 1963.
  • Sullivan, Louis, The Autobiography of an Idea, Press of the American institute of Architects, Inc., New York City, 1924.
  • Sullivan, Louis, Kindergarten Chats og Other Writings, Dover Publications, Inc., New York City, 1979.
  • Sullivan, Louis H. Louis Sullivan: The Public Papers Ed. Robert Twombly, Chicago University Press, Chicago & London, 1988
  • Thomas, Cohen and Lewis, Frank Furness – The Complete Works, Princeton Architectural Press, New York City, 1991.
  • Twombly, Robert, Louis Sullivan – His Life and Work, Elizabeth Sifton Books, New York City, 1986.
  • Vinci, John, The Art Institute of Chicago: The Stock Exchange Trading Room, The Art Institute of Chicago, 1977.
  • Weingarden, Lauren S. "Louis H. Sullivan: A System of Architectural Ornament" [1924]. Co-publisert av the Art Institute of Chicago og Ernst Wasmuth Verlag (Germany); ugitt av Rizzoli International (U.S.), Wasmuth (Germany), Mardaga (France), 1990.
  • Weingarden, Lauren S. "Louis H. Sullivan: The Banks". Cambridge, Mass.: MIT Press, 1987.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Louis Sullivan – bilder, video eller lyd