Leonardi Bruni
| Leonardi Bruni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1369[1][2] Arezzo | ||
| Død | 1444[1] Firenze | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, skribent, oversetter, historiker, politiker, humanist, skriver | ||
| Nasjonalitet | Den florentinske republikk | ||
| Gravlagt | Basilica di Santa Croce | ||
Leonardo Bruni, noen ganger kalt Leonardo Aretino (født 1370 i Arezzo, Toscana, død 9. mars 1444 i Firenze) var en italiensk humanist, historiker og statsmann, som var kansler av Firenze. Han er noen ganger blitt kalt den første moderne historiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Leonardo Bruni stammet fra en fattig familie og kom som student til Firenze. Her studerte han under den greske lærde Manuel Chrysoloras.Senere var han den fremste eleven til humanisten Coluccio Salutati. Han etterfulgte Salutati som kansler i 1410. Brunis tid som kansler i Firenze var ikke like farefylt som den hadde vært noen år tidligere, men ble ikke desto mindre preget av seiglivede kriger. Hans periode var mindre opphøyd enn hans forgjengers, ettersom først familien Albazzi og senere Medici dominerte Firenze.
Historieskrivning, oversettelsesarbeid[rediger | rediger kilde]
Det fremste av Leonardo Brunis verker er «Historiarium Florentinarum Libri XII» (Det florentinske folks historie), som er blitt kalt det første moderne historieverk. Bruni var den første som strukturerte historien med treperiodesystemet: antikken, middelalderen og moderne tid. Selve uttrykket «middelalder» var imidlertid allerede blitt utmyntet av Flavio Biondo.
Inndelingen adskiller seg imidlertid fra den som senere skulle slå igjennom, men den begrepsmessige grunnen for en slik epokeinndeling benyttes fortsatt innen europeisk historieskrivning og er et verk fra Brunis hånd. Selv om det sannsynligvis ikke var Brunis intensjon er treperiodesystemet senere blitt fremstilt som en sekulær historieskrivning, noe som er ytterligere en årsak til forkjærligheten for det tredje epokenavnet, «moderne historie».
Man kan finne spor av Petrarca i periodesystemet. Petrarca hadde en generasjon tidligere skrevet om Den mørke tiden, som omfattet tiden fra Romerrikets fall til hans egen tid. Det var Bruni og hans samtidige som mente at de hadde lagt den mørke tiden bak seg, og logisk fulgte det derav å kalle mellomperioden «mellomalderen» (i betydningen «midttiden»).
Leonardo Bruni virker også å ha utmyntet uttrykket studia humanitatis, i betydningen å studere det genuint menneskelige i motsetning til teologi og metafysikk.
I egenskap av humanist var Bruni livlig opptatt med å oversette verk av Platon og Aristoteles. Han benyttet seg av Tacitus' Historiae for å gi tyngde til sine republikanske idéer der han virket for at de romerske historikerne skulle aktes av renessansens politiske tenkere.
Han har også forfattet biografier over Dante og Petrarca, samt Cicero og Aristotles.
Han ble etterfulgt av Carlo Marsuppini som kansler i Firenze.
Verkutgaver[rediger | rediger kilde]
- Dialogi ad Petrum Paulum Histrum, hrsg. von Stefano Ugo Baldassari, Florenz, Olschki, 1994 (mit ausführlicher Einleitung [1–232] und Bibliographie [283–290]).
- Leonardo Bruni: History of the Florentine People, 3 Bände, hrsg. James Hankins, Harvard University Press, Cambridge (Mass.) 2001–2007 (lateinischer Text und englische Übersetzung)
- Leonardo Bruni: Humanistisch-philosophische Schriften, hrsg. v. H. Baron, Leipzig/Berlin 1928.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gerl, Hanna-Barbara: Philosophie und Philologie. Leonardo Brunis Übertragung der Nikomachischen Ethik in ihren philosophischen Prämissen, München 1981. ISBN 3-7705-1967-1.
- Hankins, James: Repertorium Brunianum : a critical guide to the writings of Leonardo Bruni, Roma : Istituto Storico Italiano per il Medio Evo 1997
- Gary Ianziti: Writing History in Renaissance Italy: Leonardo Bruni and the Uses of the Past. Harvard University Press, 2012. ISBN 978-0-674-06152-1.
- Hans Baron: The crisis of the early Italian Renaissance - Civic Humanism and republican liberty in the Age of classicism and tyranny, Princeton 1955.
- Hans Baron: Bürgersinn und Humanismus im Florenz der Renaissance, Berlin 1992. ISBN 3803151384.
- Andreas Kamp: Vom Paläolithikum zur Postmoderne - Die Genese unseres Epochen-Systems, Bd. I: Von den Anfängen bis zum Ausgang des 17. Jahrhunderts, Amsterdam/Philadelphia 2010, S. 71-76 (zu Brunis Geschichtskonzeption)