Slaget på Solent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget på Solent
Konflikt: Del av den italienske 1542-krigen
Slaget på Solent
"Cowdray gravingen" av slaget, ca. 1545
Koordinater 50°46′39″N 1°13′35″VKoordinater: 50°46′39″N 1°13′35″V
Dato 18-19. juli 1545
Sted På Solent kanal mellom Isle of Wight og England mot Spithead
Resultat
Uavgjort, strategisk sett seier for England
Parter
Flag of England.svg England Blason France moderne.svg Frankrike
Kommandanter
Admiral John Dudley, viscount Lisle Admiral Claude d`Annebault
Styrker
80 ( 160 ) skip med 12 000 soldater 130 ( 300 ) skip med 30 000 soldater
Tap
Små, kun et storskip, «Mary Rose» gikk tapt Små.

Slaget på Solent er et av de største maritime sammenstøt mellom England og Frankrike noensinne. Hele 460 skip var innblandet i operasjonene i 1545 selv om bare en mindre del var krigsskip og enda færre var i skarp strid. Slaget på Solent var et engelsk invasjonsforsvar mot et fransk forsøk på å invadere England via Portsmouth som var base for Royal Navy.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

De italienske krigene 1494-1559 førte til en rivalisering mellom stormakter i Europa og til flere konflikter mellom England under den ærgjerrige kong Henrik VIII av England og Frankrike. Da Henrik 8 valgte å bryte med pavestolen og etablere en egen engelsk kirkeorganisasjon som siden skulle blir en reformasjonskirke, kom han på kant med de katolske landene på kontinentet. Pavestolen forsøkte først forgjeves å kalle sammen til et korstog. Eksplosjonen kom i Skottland da kong Jakob V av Skottland døde i 1542 og etterlot seg datteren Maria på seks uker. Først sluttet skottene fred med England, men enigheten ble brutt da Maria ble forlovet med dauphin Frans II av Frankrike. Henrik 8 kunne ikke sitte stille og ignorere en gjenoppliving av den århundregamle alliansen mellom Skottland og Frankrike og erklærte krig mot begge land i 1544. Han sendte en militærekspedisjon inn i Skottland som sies å ha vært spesielt ondskapsfull i sine herjinger.

Henrik 8 reiste en hær på 40 000 mann og inngikk en allianse med keiser Karl V av det tysk-romerske rike og Spania. Deretter angrep han Boulogne som ble inntatt da nyheten kom om at Karl V hadde inngått en fredsavtale med Frankrike. I følge denne avtalen skulle Karl vende sin fulle makt mot England. Henrik 8 visste at hans hær ikke var stor nok til å stå mot et samlet Frankrike og trakk seg tilbake over Kanalen. Boulogne ble deretter beleiret mens begge parter innledet en kraftig opprustning av sine flåtestyrker med krigsskip, farkoster som var tatt i arrest og innleide fartøyer fra mange kanter i Europa.

Kriseåret 1545[rediger | rediger kilde]

1545 var et alvorlig kriseår for Henrik 8 ettersom skottene seiret i slaget ved Ancrum Moor i februar. Dermed var den skotske trusselen mot England blitt levende på ny og med en stor invasjonsstyrke samlet rundt munningen av Seinen sør for Kanalen befant han seg i en tofrontskrig. I mars hadde deler av den franske galeiflåten under Antoine Escalin og Leo Strozzi med 25 skip kommet til Étaples fra Marseille. En eskadre inkludert galeier var sendt til Skottland og i mai samlet admiral d`Annebaut minst 300 fartøyer i Le Havre, Harfleur, Honfleur og andre franske havner. Til å begynne med skulle den store flåten blokkere Boulogne og de engelske styrkene der, men kong Frans I av Frankrike ville bruke den til en invasjon av England.

Lord Lisle var klar over denne trusselen og i mai og juni samlet han en flåte på 160 farkoster av alle typer med 12 000 soldater. I flåten var 46 kongelige krigsskip, men bare en mindre del var rustet til kamp til sjøs. For å forhindre at den franske flåten seilte ut i Kanalen la Lord Lisle ut og gjennomførte startet en rekke angrep. Først prøvde han å stanse flåtestyrkene i Biscaya-bukta uten å lykkes, deretter prøvde han å hemme forberedelsene ved å legge seg i munningen av Seinen med flåten og foreta raid og angrep med brannfartøyer. Men de franske galeier var formidable motstandere med sine manøvreringsevner og tyngre kanonskyts på forskipet. De kunne seile i ganske grunt farvann, angripe og trekke seg tilbake etter behov. I det ukjente farvannet gikk mange engelske skip på grunn og da det slo om til røffere vær ble det umulig å ligge så nær strendene. Lord Lisle fant derfor ut at han måtte trekke seg tilbake over Kanalen.

Dersom alle forsøk på å forhindre invasjonen skulle gå galt, besluttet man å vente ut franskmennene som fremdeles ikke var ferdige med sine forberedelser. 6. juli 1545 seilte den store franske flåtestyrken ut i Kanalen. Vindforholdene var da slik at den engelske flåten ikke i styrke kunne stikke ut fra Portsmouth.

Invasjonsforsøket[rediger | rediger kilde]

Motivet for den franske kongens invasjonsplan er ikke helt klare. Det var et korstog mot det kjetterske England, men aldri oppklart hvorfor han valgte å engasjere den engelske flåten og ikke landsette hæren sin et annet sted. Det er spekulert i om han hadde tenkt seg å ødelegge Royal Navy eller ta Isle of Wight og Portsmouth.

16. juli 1545 landsatte d`Annebault styrker i Brighton. Byen ble brent og med sin flåte vendt mot Isle of Wight stevnet han mot det østlige utløpet av Solent. Etter et sjøtrefning ved Alderney kom den franske flåten inn på Solent, galeier ble sendt fram og mindre fartøyer gjode strandhugg mens de sonderte framover.

Men uhell forfulgte franskmennene allerede fra begynnelsen av operasjonene. Allerede idet man la ut på Kanalen tok storskipet Caraquon på 800 tonn fyr ved en ulykke ombord. D`Annebault måtte gå over til La Maitresse som underveis gikk på grunn og sprang lekk. I det fiendlighetene på Solent startet 18. juli måtte La Maitresse sendes tilbake til Frankrike og dermed var to av de franske storskipene satt ut av spill. Under raid på Sussex-kysten opplevde de franske soldatene flere tilbakeslag. Framskmennene kjente heller ikke farvannet på Solent godt nok så forsiktighet måtte til. Gruntgående galeier ble sendt inn 16. og 17. juli. Deler av den engelske flåten forsøkte å angripe disse i svak vind uten å lykkes.

Taktikken[rediger | rediger kilde]

Om morgen den 18. juli 1545 stilte d`Annebault opp flåten på 128 skip i fire skvadroner, først 26 galeier i en avantgarde, deretter tre "formasjoner" med lik styrke. Så stevnet han inn på Solent. Planen var å la galeiene angripe med sitt svære skyts, og hvis vindstyrken var slik at den engelske flåten på 80 skip ble lokket ut skulle den fanges inn av den franske flåten.

Lisle på sin side organiserte sine 80 skip klare for sjøkamp i tre skvadroner for line abreast- side om side i linje. Dermed var bare forskipene vendt mot fiendens skip, ikke sideveis som var vanlig i linjestrid. Hensikten var å la frontlinjen bryte seg gjennom den franske formasjonen.

Skipsartilleriet var fremdeles primært ment som assistanse under kapring av fiendens skip, de store skipsødeleggende kanonene kunne bare fraktes på galeier med deres vide baug.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Trefningene den første dagen mellom de to flåtene var sporadisk i de skiftende vindsforholdene. Det ble med hit-and-run-angrep fra galeiene og forfølgelse av fiendens skip som endte opp i kortvarige skuddvekslinger som gjorde liten skade. Vinden var ikke sterk nok for mer aggressive handlinger. Kong Henrik 8 bivånet kamphandlingene fra Southsea Castle og om kvelden kom han til flaggskipet «Henry Grace à Dieu» (også kjent som Great Harry) for et møte med Lisle.

Den neste dag fortsatte kampene, men nå våget de franske galeiene seg nærmere og kom i skarp kamp med 4-5 galeier og galeasser støttet av 13 mindre farkoster (row-barges). Senere på kvelden økte vinden til frisk bris som gjorde det mulig for Lisle å angripe i full bredde. På dette tidspunktet rammes et av de britiske skipene av en katastrofe.

Mary Rose som var visadmiral sir George Carews skip, var underveis mot de flyktende galeiene som var tatt under beskytning av storskipene. Etter å ha avfyrt en salve skal vindstyrken ha økt så kraftig at Mary Rose la seg over slik at vann rant inn gjennom kanonportene før de ble lukket. Deretter kantret Mary Rose og sank. 500 liv gikk tapt. Bare 35 overlevde havariet. (Dette skipet ble hevet over fire hundre år senere og satt på museum.) En dokumentar på History i 2010 har dokumentert at det ble funnet en fransk kanonkule inni vraket. Mary Rose ble antageligvis truffet akter.

Til tross for tapet av Mary Rose søkte Lisle å fortsette slaget, men måtte avbryte da mørket falt på. Neste dag idet han forberedte seg på fortsatt kamp oppdaget engelskmennene at d`Annebaut hadde trukket seg ut fra Solent. Vinden var nå slik at flåtene etter hvert ble skilt av Isle of Wight. To dager senere, 21. juli 1545, ga d`Annebaut opp og trakk seg tilbake over Kanalen.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

D`Annebaut seilte langs Kanalen opp til Dover og deretter tilbake til han nådde Boulogne. Der ble 7 000 soldater landsatt for beleiringen, men været gjorde det vanskelig å opprettholde en effektiv blokade over tid. 10. august 1545 slo været om og d`Annebaut ble tvunget ut i Kanalen. Etterhvert kom han opp mot kysten av Sussex – der Lisle ventet med 114 skip og 14 000 mann om bord.

Det påfølgende slaget ved Shoreham den 15. august 1545 endte med engelsk seier, og begge flåtene brøt kontakten og vendte tilbake til sine baser. Det franske invasjonsforsøket hadde falt i fisk, og Lisle hadde sikret det engelske herredømmet over Kanalen. D`Annebaut hadde fått sykdom om bord på sin flåte og kunne ikke dra ut fra Le Havre etter ankomsten 17. august 1545. Lisle gikk til angrep mot Normandie 2. september 1545 og svidde av byen Treport. Forsyninger til Boulogne kunne gjenopptas. 13. september ble den store flåten demobilisert etter at det hadde brutt ut sykdom. Lisle gjorde dette for å unngå store tap av mannskaper, noe franskmennene ikke klarte å unngå.

Det neste året fortsatte sjøkrigen idet Henrik 8. samlet en flåte på 45 skip med 20 000 soldater. Med denne flåten dominerte han Kanalen der begge parter hadde kaperskip som rammet sjøfarten. Det kom til flere sjøslag som er lite kjent som for eksempel slaget i Kanalen 1546 18. mai bare tre dager etter Cercamp-freden kom. 7. juni 1546 var krigen mellom Frankrike og England over.

Kilder[rediger | rediger kilde]