Kantonsystemet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kantonsystemet (1760–1842) var den metodikk som Kina benyttet seg av for å kontrollere sin utenrikshandel ved handelshus på eget territorium. Ordningen var knyttet til havnebyen Kanton i Sørkina.

Kineserne forsøkte å lokalisere handelen med europeere til Macao, men etterhvert este handelsforbindelsene ut til andre områder av kinakysten. Kineserne merket også at handelen inngikk i særlig britisk imperiebygging, noe man ville ha seg frabedt. Kantonsystemet som ble etablert påla britiske handelsfolk om å holde seg til Kanton. Der var de dessuten forbudt direkte kontakt med vanlige kinesiske borgere. De måtte yrke all handel gjennom særlige lokale kinesiske handelsforetak kalt hong, etablert særlig for å være mellommenn i denne handelen.

Etterhvert ble det utenlandske utvidet også til andre nasjonaliteter, og de ble geografisk henvist til et lite område som ble kalt for faktoriene i Kanton.

Til å begynne med var porselen en ledende handelsvare, ved siden av den lukrative handelen med kinesisk te. Ettersom kineserne kun ville godta betaling i sølv (de vestlige handelsvarer interesserte dem lite), førte dette til en etterhvert stor ubalanse i handelen. Britene la imidlertid merke til at endel kinesere var glade i opium, og begynte å handle med denne varen som ble den eneste som kinesiske forretningsmenn fant å godta foruten sølvet.

Storbritannia var ikke fornøyd med Kantonsystemet, men opplegget holdt seg til første opiumskrig. Da gjennomtvang landet ved Tianjintraktaten, og etter på en rekke andre land, at kineserne åpnet traktatshavner.