Johan Storm Wang
| Johan Storm Wang | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1800[1] | ||
| Død | 1849[1] | ||
| Søsken | Peter Munch Wang | ||
| Nasjonalitet | Norge[2] | ||
| Debuterte | 1868 | ||
| Aktive år | 1868– | ||
Johan Storm Wang (1800–1849) var en norsk forfatter som skrev fortellinger og noveller over emner fra norske sagn, norsk historie eller fra samtiden. Noen av fortellingene er senere blitt karakterisert som kriminallitteratur. Han forberedte også en eventyrsamling som ble utgitt etter hans død.
Slekt[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av sogneprest Marcus Frederik Bang Wang (1760–1814) og Johanne Munch, søster av biskop Johan Storm Munch.
Liv[rediger | rediger kilde]
Johan Storm Wang ble født i Trysil, hvor faren var prest. Som ung var han handelsbetjent i Drammen, før han flyttet til Christiania og begynte å livnære seg som skribent. Han leste også privat til examen artium og ble student i 1829. Etter anneneksamen studerte han en tid teologi, før en tiltagende sykdom førte til at han måtte oppgi studiene. Han flyttet senere til Bergen og døde i Molde i 1849.
Verk[rediger | rediger kilde]
Storm Wang skrev en lang rekke fortellinger og noveller. Det kunne være gjendiktninger av sagn eller begivenheter fra norsk historie, men også samtidsnoveller. Blant de mest kjente er Dale-Guldbrands Daab, Ridderspranget og Skottertoget eller Slaget ved Kringen. Han leverte bidrag i mange av tidens tidsskrifter, som Hermoder, Iduna, Bien, Skilling-Magazin og Nat og Dag.
Hans første utgivelser fra 1820-årene er skrevet i romantikkens stil. Først i 1838 utga han et verk som viser påvirkning fra 1830-tallets realistiske tendenser. Fortellingen Maja er satt til samtiden og handler om feiringen av 17. mai. Hovedpersonen Bjørn er en karikatur av Henrik Wergeland.[3] Noen av Storm Wangs fortellinger har i moderne tid blitt omtalt som kriminallitteratur og en del av «norsk krims barndom», for eksempel Taterquinden fra 1836.[4] Den posthume romanen Skjebnen og Mennesket på 1799 sider har vært kalt «vår lengste kriminalfortelling».[5]
I 1842 forberedte Storm Wang utgivelsen av en eventyrsamling, på samme tid som Asbjørnsen og Moe begynte å utgi sine kjente folkeeventyr. Av ukjente grunner ble ikke samlingen utgitt før etter hans død, i 1868.[6]
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Ved slutten av 1800-tallet omtalte Ole Andreas Øverland Storm Wang som en «halvt forglemt» novellist,[7] men ennå på begynnelsen av 1900-tallet ble noen av fortellingene hans gjenopptrykt. Underholdningsforfatteren Rudolf Muus omskrev et par av fortellingene hans og utga dem som sine egne.[8]
Lilly Heber fremhever Maja som høydepunktet i Storm Wangs forfatterskap, mens hans senere produksjon karakteriseres som «leiebiblioteksromaner».[9]
Etter Fredrik Paasches dom kunne Storm Wang skrive spennende, men han var «ingen psykolog og han skriver ikke godt». Paasche mener også at Maja er den av Storm Wangs fortellinger som har størst interesse.[10] Han roser eventyrsamlingen for dens enkle språk, men finner at samlingen har tapt mye fordi den ikke har beholdt noe av folkemålet i seg.[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Felles autoritetsregister for personer og korporasjoner, NORAF-ID 98076536[Hentet fra Wikidata]
- ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 1034026046, besøkt 3. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Heber (1914), s. 165.
- ^ Dahl, Willy (1993). Dødens fortellere. Eide forlag. ISBN 8251404037.
- ^ Carling (1976), s. 19.
- ^ Hodne, Ørnulf (1998). Det norske folkeeventyret. Cappelen. s. 94. ISBN 8202181534.
- ^ Folkevennen 1895, s. 235.
- ^ Carling (1976), s. 33.
- ^ Heber (1914), s. 166.
- ^ Paasche (1959), s. 104.
- ^ Paasche (1959), s. 468.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Carling, Bjørn (1976). Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år. Gyldendal. ISBN 8205087237.
- Halvorsen, J.B. (1908). Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880. Den Norske Forlagsforening.
- Heber, Lilly (1914). Norsk realisme i 1830 og 40 aarene. Olaf Norli.
- Paasche, Fredrik (1959). Norges litteratur fra 1814 til 1850-årene. Aschehoug.