Jean-François Reubell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean-François Reubell

Jean-François Reubell (født 8. oktober 1747 fra Colmar i departementet Haut-Rhin, død 23. november 1807 i Colmar) var en fransk advokat, diplomat og reaksjonær politiker under den franske revolusjonen.

I 1789 ble han valgt inn som medlem i stenderforsamlingen av tredjestanden i Colmar-Schlestadt. I Den nasjonale konstituerende forsamlingen ble han raskt kjent på grunn av sin veltalenhet, dype juridiske kunnskaper og asketiske liv, noe som ga ham mye innflytelse i politikken.

Han var en sterk tilhenger av mange revolusjonerende reformer, men motsatte seg kraftig en politisk anerkjennelse av statsborgerskap og fulle rettigheter for jødene i Alsace. Han ble i 1792 valgt til medlem av Nasjonalkonventet, og han var en utsending til Haut-Rhin. Han var utsending til Rhinland og kjempet for tilslutning av området til Frankrike. Reubell var en nidkjær forkjemper for rettssaken mot kong Ludvig XVI, selv om han var borte på oppdrag ved kongens fordømmelse.

Tidlig i 1795 assisterte han Emmanuel-Joseph Sieyès under forhandlingene angående den bataviske republikkens overgivelse til Frankrike. Han satt mellom 2. november 1795 og 31. januar 1796 som president for det utøvende organ. Han ble etterfulgt av Étienne François Louis Honoré Letourneur, som var en mer moderat politiker.