Igbofolket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
12 Igbo people.jpg

Igbofolket (tidligere Ibo; Ṇ́dị́ Ìgbòigbospråket) er en etnisk folkegruppe i sørøstlige Nigeria. De snakker igbo, som omfatter ulike igboiske språk og dialekter, [1] et flertall snakker også nigeriansk engelsk.[2] Igbofolket er en av de største og mest innflytelsesrike etniske grupper i Nigeria.[3]

I rurale områder i Nigeria er igboene hovedsakelig bønder. Deres viktigste avling er yam; festivaler blir holdt årlig for å feire høstingen. [4] Andre viktige avlinger er maniok og taro.

Før den britiske koloniseringen var igboene en politisk fragmentert gruppe. Det var ulikheter i kultur som i kunstneriske uttrykk, tilsvarende også i holdninger og religiøs praksis. Ulike undergrupper ble organisert i klaner, slekt, tilknytning til landsbyer og dialekt. Det var ikke mange sentraliserte høvdingedømmer, arvelig aristokrati, eller kongeskikker, unntatt i kongedømmer som de i Nri, Arochukwu, Agbor og Onitsha.[5] Dette politiske systemet endret seg betydelig under den britiske koloniseringen på 1800-tallet; eze (konger) ble innført i de fleste lokale samfunnene av Frederick Lugard som «sikkerhetskonger».[6] Igboene ble også i stor grad kristne i koloniepoken. Chinua Achebes roman Things Fall Apart (Mønsteret rakner, 1958) er en av de mest kjente og populære romaner som omhandler igbokulturen og endringene under kolonitiden.

På midten av 1900-tallet utviklet igboene en sterk følelse av etnisk identitet, og konflikter med andre etniske grupper i Nigeria førte til at det igbodominerte østlige Nigeria søkte å løsrive seg fra Nigeria for å kunne opprette den uavhengige staten Biafra. Biafrakrigen brøt ut kort tid etter; 6. juli 196715. januar 1970. Med deres nederlag ble republikken Biafra en del av Nigeria på nytt.[7] MASSOB, en sekterisk organisasjon som ble opprettet i 1999, fortsetter en ikkevoldelig kamp for en uavhengig igbostat.[8]

Grunnet effektene av utvandring og den transatlantiske slavehandelen er det etterkommere av etniske igbobefolkninger i land som Kamerun[9] og Ekvatorial-Guinea,[10] foruten også utenfor Afrika. Det nøyaktige antallet av befolkningen utenfor Afrika er ikke kjent, men mange afroamerikanere i USA og i Karibia er etterkommere av igbofolket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fardon, Richard; Furniss, Graham (1994): African languages, development and the state. Routledge. ISBN 0-415-09476-3. s. 66
  2. ^ Ogbaa, Kalu (1999): «Cultural Harmony I: Igboland – the World of Man and the World of Spirits» i: Understanding Things Fall Apart. Greenwood Publishing. ISBN 0-313-30294-4. s. 106
  3. ^ Williams, Lizzie (2008): Nigeria:. The Bradt Travel Guide. Bradt Travel Guides. ISBN 1-84162-239-7. s. 32
  4. ^ Agwu, Kene: «Yam and the Igbos». BBC Birmingham.
  5. ^ Miers, Suzanne; Roberts, Richard L. (1988): The End of slavery in Africa. Univ of Wisconsin Press. ISBN 0-299-11554-2. s. 437
  6. ^ Falola, Toyin (2003): I Adebayo Oyebade. The foundations of Nigeria: essays in honor of Toyin Falola. Africa World Press. ISBN 1-59221-120-8. s. 476
  7. ^ Forsythe, Frederick (2006): Shadows: Airlift and Airwar in Biafra and Nigeria 1967–1970. ISBN 1-902109-63-5. s. 1
  8. ^ Adekson, Adedayo Oluwakayode (2004): The "civil society" problematique: deconstructing civility and southern Nigeria's ethnic radicalization. Routledge. s. 87, 96.
  9. ^ Forrest, Tom (1994): The Advance of African Capital: The Growth of Nigerian Private Enterprise (illu. utg.). Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-0492-8. s. 272
  10. ^ Mwakikagile, Godfrey (2006): African Countries: An Introduction with Maps. Pan-African Books: Continental Press. ISBN 0-620-34815-1. s. 86

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Generell
  • Forde, Cyril Daryll; Jones, G. I. (1950): The Ibo and Ibibio-Speaking Peoples of South-Eastern Nigeria. International African Institute by Oxford Unive.
  • Njoku, John Eberegbulam (1990): The Igbos of Nigeria: Ancient Rites, Changes, and Survival. Lewiston, NY: E. Mellen Press. ISBN 0-88946-173-2.