Henrik I av Sachsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
I følge legenden ble Henrik møtt av en delegasjon som tilbød han kronen mens han fanget fugler

Henrik I av Sachsen, også kalt Henrik I Fuglefangeren, tysk: Heinrich der Finkler eller Heinrich der Vogler (født 876, død 2. juli 936), var konge av Tyskland i perioden 919936. Enkelte kilder omtaler ham som keiser. Han var Sachsens første konge innen «Det ottonianske dynasti», da han var sønn til hertug Otto av Sachsen.

Henrik var gift med Matilda av Ringelheim, datter av hertug Teodebert av Westfalen.

Han ble konge etter sin onkel Konrad I etter at han på sin dødsseng overtalte sin bror, markgreve Eberhard av Franken, til å tilby kronen til Henrik som var en av hans hovedmotstandere. Grunnen var at han så på Henrik som den eneste prinsen som var i stand til å holde kongedømmet sammen mot de interne stridighetene blant hertugene og mot de pågående invasjonene til madjarene. Eberhard og den øvrige frankiske adelen aksepterte Konrads råd, og Henrik ble valgt til konge som Henrik I i 919 ved Fritzlar.

Henrik invaderte de nordiske områdene, hvor danskene hadde beseiret friserne og gjorde i følge munken og historikeren Widukind av Corvey i sin bok Rex gestae Saxonicae den danske konen til vasall under Henrik. Han inntok også områder som hadde tilhørt venderne etter at disse hadde angrepet Tyskland sammen med danskene. Videre erobret han Slesvig i 934.

Han erobret videre hertugdømmet Bayern og kongedømmet Lorraine og ga disse som arveland til sine barn.

Da han døde av slag i sitt palass i Memleben var alle de tyske stammene samlet til et rike, og Henrik blir derfor ansett som den første tyske kongen og den som la grunnlaget for Det tysk-romerske riket. Dette ble fullført av hans sønn Otto.

Barn[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Konrad I 
Konge av Tyskland
(919936)
Etterfølger:
 Otto I