Thomas Ball Barratt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thomas Ball Barratt
Thomas Ball Barratt
Thomas Ball Barratt 16 år
Født 22. juli 1862
Albaston, England
Død 29. januar 1940 (77 år)
Oslo

Thomas Ball Barratt (født 22. juli 1862 i Albaston i provinsen Cornwall, England, død 29. januar 1940 i Oslo) var en norsk, kristen forkynner, pastor og leder. Han brakte pinsevekkelsen, eller åndsdåpen, som den ble kalt, til Norge og Europa i 1906. Han var først metodistprest, men brøt senere med metodistene og etablerte pinsebevegelsen i Norge.

Barratts hjertesak var at mennesker skulle ta imot frelsen, hans sosiale engasjement (diakoni) og «kampen mot alkoholen». Han var en dyktig leder, og ble av mange sett på som den øverste lederen i europeisk pinsebevegelse. Hans motto var Fram til urkristendommen. Han ble også vant med at det ble kastet råtne egg på ham om han var ute og spaserte. Han var interessert i kunst, sang og musikk, og oversatte sangtekster til norsk. Han var en etterspurt predikant og har skrevet flere bøker og en mengde teologiske artikler i kristne blad.

Barratt giftet seg 10. mai 1887 med Laura Jakobsen. De fikk åtte barn, men bare fire vokse opp. Datteren Mary Barratt Due var pianist, sammen med sin mann Henrik Adam Due stiftet hun Barratt Due musikkinstitutt i 1927. Musikerne Cecilie Barratt Due og Stephan Barratt Due er Barratts oldebarn.

Barratt døde 29. januar 1940. På dødsleiet skal han ha uttalt at det var mer land å innta.

Om pinsevekkelsen[rediger | rediger kilde]

Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og den Hellige Ånd. Det personlige livet som kristen, var også sentralt og fikk sitt utrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene.

Åndsdåpen (dåpen i den Hellige Ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige ÅndAgnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham.

Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. De utga bladet, The Apostolic Faith. Det ble etterhvert dannet menigheter av åndsdøpte mennesker, først i USA. Bevegelsen spredte seg som en løpeild. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler og iløpet av få år var den spredt over hele det nordamerikanske kontinentet.

Livshistorien[rediger | rediger kilde]

Alexander Barratt.

Thomas Ball Barratt ble født 22. juli 1862 i Albaston, England. Hans far, Aleksander Barratt, skulle lede gruvedriften etter svovel, på Varaldsøy i Hardanger, og flyttet alene dit i 1867. Familien flyttet etter og kom til Norge i 1868.

Foreldrene var sterkt engasjert i metodistbevegelsen. Som elleveåring ble Barratt sendt til en metodistskole i England. Tolv år gammel ble Barratt frelst. Sin teologiske utdanning hadde han fra Wetley College i Tauton England. Skolen heter i dag Queen Collage. Her studerte han også kunst og musikk. Komponisten Edvard Grieg var hans musikklærer i Norge.

Hjemme i Norge, om sommeren, traff han Ole Olsen, som er regnet som en av de største norske predikantene i metodistkirken.

Metodist[rediger | rediger kilde]

I 1885 kom Barratt til Kristiania, hvor han ett år virket som predikant i 2. metodistkirke. I 1886 flyttet han til Voss. Det var på vestlandet han traff Laura Jakobsen, i menigheten De frie venner, i Bergen. 27 år gammel, i 1889, var han igjen tilbake i Kristiania, som pastor i Centralkirken. Det var han til 1902. Hans engasjement gjorde at han fikk etterhvert fikk mange andre arbeidsoppgaver. Han fikk laget bladet Byposten, som så dagens lys den 27. februar 1904. Bladet hadde oppbyggelige artikler og rapporter fra kristent arbeid rundt om i verden. Barratt startet arbeidet Kristiania Bymisjon (sosialt arbeid i Kristiania) i 1902. Barratt ønsket å hjelpe alkoholikere og andre belastede mennesker. Metodistenes årskonferanse hadde gitt han sin velsignelse, men uten særlig entusiasme. Etter tre år, i 1905, var så mange mennesker blitt frelst, at lokalene ble trange. Barratt ønsket å reise et stort nybygg Håkonsborg, i Kristiania. Det skulle være et sentrum for Bymisjonen. Han reiste til USA og New York, i 1906, for å samle inn penger.

Barratt i USA[rediger | rediger kilde]

Barratt leide et rom i gjestehuset til A. B. SimpsonManhattan. Gjeste huset var oppholdssted for misjonærer som ventet på utreise med skip til misjonsfelt på andre kontinenter. I dag heter denne misjonsorganisasjonen Christian & Missionary Alliance. Innsamlingen av penger til bygget Håkonsborg, ble en fiasko. Barratt innså at noe hjelp fra Amerika til husbygging ble det ikke. Under hele oppholdet i Amerika sendte han rapporter om amerikansk kristenliv til Norge. Disse ble trykket i bladet Byposten.

I New York hørte Barratt om en den nye åndsvekkelsen i Azuza Street i Los Angeles. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og dåpen i Den Hellige Ånd, og i september (1906) kom han tilfeldig over bladet The Apostolic Faith, hvor han leste om nettopp dette. Han var inderlig i bønn for selv å oppleve dåpen i Den Hellige Ånd.

Tungetale og åndsdåp[rediger | rediger kilde]

Thomas Ball Barratt kom aldri til Azusa street, han hadde ikke penger til å reise dit. Fra New York, fikk han sendt et brev og fikk kontakt med de åndsdøpte i Los Angles. Svarbrevet skulle komme til å forandre hans liv totalt. Han ble utfordret i svarbrevet, hvor det stod at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud. Og han ofret sine kristelige ambisjoner og planer og gikk inn i inderlig bønn til Gud. Dette var i Glad Tidnings Tabernacle, som lå like ved stedet Barratt bodde (eller i samme bygning). Den 7. oktober 1906 «kom han gjennom» og ble åndsdøpt, men hadde ikke fått tungetalen. Han oppleve vekkelsen som skulle få så stor betydning for resten av hans liv. I selvbiografien Erindringer, forteller Barratt om sine opplevelser den 15. november 1906 da han mottok dåpen i Den Hellige Ånd og ild med tungetale.

…Jeg var lik Daniel[1] aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støte meg til et bord på plattformen hvor jeg satt og gled så ned på gulvet. Atter begynte mine taleorganer å bevege seg, men ingen lyd hørtes. Jeg bad en bror (nordmann) som ofte hadde hørt meg preke i Christiania, og legens hustru, å be for meg ennå en gang. ”Forsøk å tale”, sa nordmannen.
Men jeg svarte at hvis Herren ville tale gjennom et menneskelig vesen, da måtte han drive meg til det med sin Ånd! Det skulle ikke være noe humbug i denne sak! Mens jeg bad, så de en ildkrone over mitt hode og en kløvet tunge som av ild foran kronen.[2] Det var mange som så dette overnaturlige sterke røde lyset. Jeg så det selvfølgelig ikke. Men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt.…

Han forteller videre at han til klokken fire om morgenen holdt på med å tale i tunger i flere språk. Han sang i Ånden og stemmen var forandret, klar, sterk og ren. Barratt selv fikk opplevd Ånden slik de første kristne i Jerusalem fikk oppleve den etter Jesu himmelfart. som[3]

Gjennom bladet Byposten, i Norge, skrev Barratt om det som skjedde han i USA. Hans artikler fra New York fortalte Pinsefest paany. Los Angeles er ny besøgt af en vækkelse der minder om den beskrevet i ApGj 2.[4] og Glimt fra vesten. Da jeg fik min pintsedaab.[5]

Etter sitt eget utsagn, var Barratt den første i New York som opplevde åndsdåpen, slik som i Los Angeles.[6]

Tilbake i Norge[rediger | rediger kilde]

Ved sin hjemkomst til Norge i desember 1906, vakte åndsdåpen stor oppsikt. Barratts åndsdåp var blitt kjent gjennom bladet Byposten, og han begynte å holde møter i Kristiania, det ble begynnelsen på flere vekkelsesmøter med tungetale. Han fikk leie Turnhallen i Kristiania, i St. Olavsgate, tvers over gaten for der Filadelfia Oslo ligger idag. Da Barratt entret podiet i Turnhallen, lillejulaften, 23. desember 1906, og skulle fortelle om åndsdåp han hadde opplevd, ble han stående å gråte. Tilsist forlot Barratt talestolen uten å ha holdt noen preken. Mange fikk oppleve noe av pinsekraften den dagen.

Den andre juledag var det på nytt møte og julefest. Salen var fylt til trengsel. Den Hellige Ånd virket på en mektig måte. Det ble flere møter i romjulen 1906, blant annet en julefest hos Kristiania Bymisjon, i metodistkirken. Det fortelles at etter at barna var gått hjem, fyltes lokalet av voksne til et pinsemøte som varte hele natten. Ånden falt rundt juletreet og mange ble berørt av Den Hellige Ånd. Innen nyttår 1907 var 10 personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.

Bruddet med metodistene[rediger | rediger kilde]

Barratt var metodistprest frem til 1907, men da han kom tilbake fra USA etter sin "pinseopplevelse", gikk han ikke inn i metodistkirkens tjeneste igjen. Han sa fra seg ledelsen av Kristiania bymisjon og begynte å holde sine egne møter. Etter en tid meldte både han og Laura seg ut av metodistkirken. Den viktigste årsaken var at han ikke lengre delte deres syn på åndsdåpen med tunger som tegn (tungetale). Senere kom også dåpssynet opp som tema (troendedåp/voksendåp).

Norsk pinsebevegelse tar form[rediger | rediger kilde]

Turnhallen var mye opptatt og det ble etterhvert nødvendig å finne andre lokaler. Møtene ble etterhvert holdt i mindre lokaler og det var vanligvis helt fullt av mennesker. De fleste menigheter var åpne for Barratt den første tiden, og han holdt møter i baptistenes Tabernakel, Misjonsforbundets Betlehem, flere av Kristianias metodistkirker. I Torvgaten 7. hadde de frie venner sine samlinger, Erik A. Nordquelle, var pastor. Nordquelle og hans venner overlot sin talerstol til Barratt. Det ble etterhvert et nært samarbeid mellom Nordquelle og Barratt.

Mange kristne var skeptiske til Barratts åndsdåp, og den nye vekkelsen møtte sterk motstand også blant kristne. De åndsdøpte ble gjort til latter som religiøse fanatikere. I avisene kom det vitsetegninger. Tross motstand, eller som følge av medieoppmerksomhet og folkesnakket, fikk møtene stor oppslutning. Vekkelsen i Kristiania spredde seg med stor fart utover i Norge, og flere allerede etablerte menigheter sluttet seg til bevegelsen. Barratt ønsket egentlig ikke å starte en ny bevegelse, men slik ble det.

Samarbeidet mellom Barratt og Nordquelle (De frie venner) var godt lenge. Men da Barratt i 1910, leide et eget lokale i Møllergata 38. begynte samarbeidet å bli til en konflikt. De frie venner mente Barratt hadde startet med konkurrerende møter. Det endte med en splittelse. Nordquelle ble leder (pastor) for De Frie Evangeliske Forsamlinger. Barratts møter i Møllergata ble etterhvert til pinsebevegelsen. I 1916, ble virksomheten i Møllegata 38, etablert som en pinsemenighet. Idag heter menigheten Filadelfia Oslo og ligger i St. Olavs gate.

Dåpen[rediger | rediger kilde]

Barratt lot seg ikke døpe med «vanndåpen» før i 1913. Barratt mente at det var ikke noe krav om at man skulle vært døpt med troende dåp, for å være med i en pinsemenighet. Men etter grundige studier av Bibelen, endret han oppfatning og lot seg døpe. Den 15. september 1913, ble både han og hans kone, Laura, døpt av pastor Lewi Pethrus. Dette skjedde i Filadelfiamenigheten i Stockholm.

Lederen[rediger | rediger kilde]

Det er sagt om Barratt at han hadde en litt lutende og gyngende gange, et mildt, lunt vesen og et godt humør. Han var en gudfryktig og en dyktig leder og så på seg selv som leder. All motgang, kritikk og offentlig latterliggjøring de første årene gjorde at han ikke var noen arrogant leder.

Karsten Ekornes var aktiv i Filadelfia Oslo de siste tolv årene Barratt levde. Ekorns husker Barratt som en demokratisk leder. Alle fikk komme med synspunkter og debatten kunne være livlig. Alle saker om menighetens ledelse fikk en solid behandling.[7]

Barratt ble av mange sett på som den øverste lederen i europeisk pinsebevegelse. Han var forstander (pastor) i Filadelfia Oslo til sin død.

Predikanten[rediger | rediger kilde]

Thomas Ball Barratt markerte seg som predikant og holdt taler over hele Norden. Under sine reiser og besøk i ulike menigheter prekte han nok mye om åndsdåpen han hadde opplevd. Det var stor oppslutning i møtene. Gunvor Falch forteller at da Barratt besøkte Mosjøen i 1933, var både lokalet sprengfullt og det var kø langt nedover gaten. Barratts besøk gjorde et stort inntrykk.[8] Nye menigheter i pinsebevegelsen ble etablert på flere av stedene.

Karsten Ekorness forteller at møtene med Barratt hadde en friskhet, Han likte ikke formelle ritualer men lot «frihetens ånd» råde. Han hadde ofte ganske fyldige prekenutkast, men talte gjerne fritt uten å holde seg for mye til prekenutkastet. Hans prekener var gjennomtenkte, grundige og ble gjennomført på en kultivert og distinkt måte. Barratts stemme var flott, sonor og velklingende.[9]

Sangforfatter og musiker[rediger | rediger kilde]

På Barratts 75 års dag, debuterte Karsten Ekorness, som solist i menigheten og det var Barrat som akkompagnerte på piano. Ekorness ble en nær samarbeidspartner når det gjaldt menighetens sang og musikkliv. Filadelfiakoret ble startet av Barratt i 1932, senere overtatt av Ekorness.

Barratt var en musikalsk person og han betydde mye for sangen og musikken i pinsebevegelsen. Det fortelles at han kunne gå å sette seg på pianokrakken for å spille en improvisert kommentar i samtaler og diskusjoner. Han hadde for vane å sitte ved pianoet og spille, samtidig som han plystret melodiene.

Barratt har skrevet over ett hundre sangtekster og komponert melodier til flere av sine tekster. Han har også oversatt mange sangtekster til norsk. I 1911 fikk Barratt utgitt sangboken Maran ata. Den var den norske pinsebevegelsens første sangbok og inneholdt 110 sanger av Barratt, samt 130 oversettelser (av Barratt) til norsk. Men dette var ikke den første sangbok Barratt utgav. Det var Evangelie sanger, som kom allerede i 1887 og inneholdt 96 egne sanger. Barratts sanger har vært mye brukt og finnes i mange sangbøker.

Siste gang Barratt sang en solosang i menigheten (Filadelfia Oslo) var første søndag i 1940 og det var Ekorness som akkopagnerte på piano.[10] Teksten i sangen ble profetisk … Jeg kommer, jeg kommer, for mitt hode bøyes ned, jeg hører stemmer kaller meg til himlens fred. Barratt døde noen uker senere.

Misjon[rediger | rediger kilde]

Misjon var viktig i pinsebevegelsen, helt fra begynnelsen. Barratt etablerte tidlig Norges Frie Evangeliske Hedningemisjon, som sendte ut misjonærer særlig til land i Asia og Afrika. Senere , i 1929, gikk Barratt inn for å oppløse organisasjonen. Fra da av var det de enkelte menigheter, som sendte ut misjonærene. Menighetene stod også økonomisk ansvarlig for misjonæren. Dette skapte et nært bånd mellom misjonæren på misjonsfeltet og menigheten i Norge. Av samme grunn er dette årsaken til at pinsevennene har sendt ut svært mange misjonærer i forhold til medlemstallet i bevegelsen. I dag sendes misjonærene fortsatt ut fra den enkelte menighet, mens paraplyorganisasjonen PYM samordner misjonsarbeidet.

Tidsskriftet Byposten[rediger | rediger kilde]

Barratt startet avisen Byposten allerede i 1904, mens han var prest i metodistkirken. Da han brøt med metodistene, fikk han med seg bladet, Byposten,

Avisen skiftet navn i 1910 til Korsets Seier og i dag er dette pinsebevegelsens hovedorgan i Norge. Barrat var en ivrig skribent i bladet.

Pinsebevegelsen i Norge og Europa[rediger | rediger kilde]

Barratt grunnla den første pinsemenighet i Kristiania. Det skjedde først så seint som i 1916, og er idag Filadelfia Oslo. Men «menigheten» hadde holdt møter i leide lokaler helt fra 1910. Filadelfia Oslo fikk etterhvert en ledende rolle som menighet i den norske pinsebevegelsen.

Da Barrat besøkte Danmark i 1907, ble det begynnelse til pinsebevegelsen i Danmark. Barratt må tillegges å ha vært betydningsfull for etableringen av pinsebevegelsen i flere europeiske land, kanskje særlig Sverige og England.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Barratt har skrevet en mengde korte eller lengre andakter og stykker i kristne blad. Særlig i Byposten eller Korsets Seier, som bladet heter i dag. Han har holdt nesten utallige prekener. Han har både skrevet og oversatt sangtekster.

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • 1887 – Evangeliske sanger, (sangbok)
  • 1899 – Erik Arnesen eller den store forvandlingen
  • 1911 – Maran ata, (sangbok)
  • 1919 - Den kristne dåp E-bok
  • 1926 – Verdens midtpunkt, Jesus
  • 1927 - Ledetråd i Guds ord: for ungdom og nyfrelste E-bok
  • 1927 – When the fire fell: An outline of my life
  • 1932 – Et ord til alle. Prekener.
  • 1933 – De kristne menigheter
  • 1933 - Kvinnens rolle i menigheten E-bok
  • 1935 – Står Jesu gjenkomst for døren
  • 1938 - Ekteskap, skilsmisse og gjengifte E-bok
  • 1939 - Bak død og grav. Mellemtilstanden og evigheten. Finnes det et helvete? E-bok
  • 1941 - Erindringer (selvbiografi) E-bok
  • 1950 - T.B. Barratt – Minneutgave 3 – Brennende spørsmål E-bok
  • 1950 - T.B. Barratt – Minneutgave 4 – Den kristne dåp – De kristne menigheter E-bok
  • ukjent – Forvandlet
  • ukjent – Den store Glæde

Sanger[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av Barratts melodier, sanger og sangtekst oversettelser. (t=tekst, t/m=tekst og melodi, o=oversettelse)

  • Antikristens fane vaier vidt og bredt i dag (t)
  • Da Jesus satte sjelen fri (o)
  • Da Ånden kom som et vær fra himlen (t)
  • Det gamle år er flyktet bort (t)
  • Det var en som var villig til å dø (o)
  • Det siste ord på jord vår frelser talte (t)
  • Du er den eneste frelser for meg Jesus (t)
  • Dyp, bred, hellig og mektig (t/m)
  • Dypt i nådens faste grunner (t)
  • En gang ble ble tuktet av loven og skremt (t)
  • Frem i brytning går en flokk (t)
  • Frem til strid du kristne skare (t)
  • Grip da tak sterke ånd (t)
  • «Guds folk dør vel!», De dør i Jesu armer (t)
  • Hellig Ånd, vi vil deg ære! (t)
  • Her fra mitt Sion jeg skuer (t)
  • Herlige frelsesord (t/m)
  • Hvil deg i Jesus, prøvede sjel! (t)
  • Hvilket liv på jord Tådte frem ved Guds ord! (t)
  • Ild fra himlen, kom! (t)
  • Jeg er døpt på bibelsk vis (t)
  • Jeg lenges iblant til de frigjortes hjem (t/m)
  • Kom hit hver tørstig sjel (Kom hit du tørste sjel) (t)
  • Kom som du er til din frelser (t)
  • Kom, trette sjel, til Jesus (t)
  • Livets pakt er nå beseglet (t)
  • Livets strømmer evigt flyter (t)
  • Løftene kan ikke svikte (o)
  • Min sjel seg fryder i sin Gud (t)
  • Mor, du mor, du blir aldri glemt (Moder, du blir aldri glemt) (t)
  • På Oljeberget, rikt på skjønne minner (t)
  • Salig den som budskap bringer (t)
  • Davids 23. Salme (t/m)[11]
  • Sett Jesus først (t)
  • Skal vi samles med venner og kjente (t)
  • Snart gryr en lys og evig morgen (t)
  • Snart Kongen kommer (t)
  • Snart vil himlens hvelving lyse (t)
  • Snehvit, men blodstenkt (t)
  • Takk for det blod som frelser (t)
  • Under nådens sterke vinger (t)
  • Vi legger nå vårt barn i dine armer (t)
  • Vist er jeg barn og dertil født (t)
  • Å, dyre frelser! (t)
  • Året er over med alle dets sorger og gleder (t)
  • Å han er så dyrebar for meg (o)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bibelen, Daniels bok 10,8
  2. ^ som i Apostlenes Gjerninger 2, 3-4 (Bibelen)
  3. ^ Slik som beskrevet i Det nye testamente, Apostlenes Gjerninger 2, ff.
  4. ^ Byposten, 6. oktober 1906.
  5. ^ Byposten, 3. november 1906.
  6. ^ Pinsebevegelsen i Norge – om Barratt
  7. ^ Ekornes, K. 2006.
  8. ^ Fikk ikke plass da Barratt kom. Korsets Seier, 30. mars 2007. side 25.
  9. ^ Ekorness, K. 2006.
  10. ^ Ekorness, K. 2006.
  11. ^ Se opptak med Barratt på http://www.youtube.com/watch?v=FdFZDjDT8-A

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barratt, T.B. 1941. Erindringer. (selvbiografi) E-bok ISBN: 978-1463578664
  • Barratt, Laura. 1946. Minner. E-bok
  • Bloch-Hoell, Nils Egede. 1956. Pinsebevegelsen tilblivelse, utvikling og særpreg med henblikk på bevegelsens utforming i Norge. (doktoravhandling). Universitetsforlaget.
  • Bartelman, Frank. 1960. Da ilden falt.
  • Ekorness, Karsten. Samtaler med T.B. Barratt.
  • Ekorness, Karsten 2006. Mitt møte med T.B.B. Korsets Seier, 3. februar 2006. side 9.
  • Gjerlaug, Lars Christian. 2006. En sindig og mild opprører. Korsets Seier, 29. september 2006. side 12-13.
  • Johansen, Oddvar. 2006. Gud hadde større planer. Korsets Seier, 23. juni 2006. side 24-25.
  • Johansen, Oddvar. 2006. Ånden falt rundt juletreet! Korsets Seier, 30. juni 2006. side 12-13.
  • Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
  • Lange, Solveig Barratt. 1962. Et Herrens sendebud.
  • Lange, Solveig Barratt og Ski, Martin. 1956-58. Pastor Barratt, minneutgave., bind I-VIII, (pinsebevegelsen 50 år)
  • Ski, Martin. Pinsebevegelsens første 50 år.
  • Ski, Martin. 1979. T. B. Barratt. Døpt i Ånd og ild. (biografi om Thomas Ball Barratt) Filadelfiaforlaget AS, ISBN 82-534-0458-1
  • Selbekk, Vebjørn K.. 2007. T.B. Barratt – forfulgt og etterfulgt. ISBN 978-82-302-0422-1
  • Østby, David André. 2006. Metodister er venner av pinsen. Korsets Seier, 16. juni 2006 side 22-23.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]