Hegesias

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hegesias (gresk: Ἡγησίας; virksom rundt 290 f.Kr.)[1] fra Kyrene var en gresk kyreneisk filosof i antikken.

Kyreneikere var en videreføring av Sokrates, som i enkelte uttalelser går langt i retningen av å erklære velbehaget eller det lystbetonte (det som er ettertraktelsesverdig) som det høyeste gode. [2] Kyreneikere utviklet dette videre, særlig ved Aristippos, til en konsekvent lære, og Hegesias tok den samme konsekvente hedonistiske standpunkt, men avvek ved å argumentere at lykke er umulig å oppnå. Heller ikke livet er verdt å leve.[2] Han argumenterte at målet med livet er å unngå sorg og smerte. Konvensjonelle verdier som rikdom, fattigdom, frihet og slaveri er alle likegyldige, og fremmet ikke mer behag enn smerte.

Hegesias' lære er bare kjent fra Diogenes Laertios' omtale og fra mindre notiser hos Cicero som hevdet at Hegesias skrev en bok kalt Selvdød ved sult. Den skal ha overbevist mange om at døden er mer tiltrekkende enn livet, og således fikk Hegesias forbud mot å undervise i Alexandria. Det har blitt fremmet muligheten av at han var påvirket av buddhistisk lære.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Diogenes Laertios[3] har fortalt at Hegesias var en elev av Paraebates, som var en elev Epitimedes, som studerte under Antipatros av Kyrene, og som selv var en elev av Aristippos fra Kyrene (435-ca. 360 f.Kr.). Han studerte sammen med Annikeris, men som han selv adskilte seg fra ved å fremme den mest pessimistiske utgave av det tenkesystem som Annikeris myknet opp og forbedret.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Hegesias fulgte Aristippos i å betrakte behag/lyst som livets mål, men det synet han hadde for menneskelig liv var langt mer pessimistisk. Lykke, sa han, kunne ikke være livets mål ettersom det ikke oppnåelig, og derfor konkluderte at en vis persons eneste mål måtte være å bli fri for smerte og sorg. Siden også hvert menneske er selvtilstrekkelig må alle ytre goder bli avvist for ikke å være sanne kilder for behag. Kun lystfornemmelser kan være etterstrebelsesverdige. Vennskap og kjærlighet kan ikke være det om de ikke ga positive fornemmelser i vårt sinn.[2]

«Fullstendig lykke kan umulig eksistere; for at legemet er fylt med mange følelser, og at sinnet har medfølelse med kroppen, og [sinnet] er urolig når det [kroppen] er urolig, og at skjebnen forhindrer mange ting som vi setter pris på i forventning; slik at for alle disse årsaker, slipper perfekt lykke unna våre rekkevidder. (...) At rike mennesker er ikke preget av behag på et annet vis enn fattige mennesker. På samme vis sier de at slaveri og frihet er ulikt, om målt av standard av behag, og edel byrd og basert på fødsel, og ære og vanære. De legger til at for den tåpelige person er det hensiktsmessig å leve, men for den kloke er det kun likegyldig; og at den kloke vil gjøre for sin egen skyld; for han vil ikke betrakte andre av like verdi som seg selv; og han vil se at om han var å oppnå noen gang slike store fordeler fra enhver annen, ville de ikke være likt med hva han kunne gi seg selv.»[3]

Av dette følger at det er intet bestemt som skaper behag, og om noe gir lyst eller ulyst, er det avhengig av hvor sjeldent det er. Det er umulig å sikre seg et overskudd av lyst og behag i forhold til ulyst og ubehag. Rikdom, frihet, ære, edel avstamning kan aldri sikre overvekt av lyst og behag i seg selv.[2] Av den grunn er tilstand av lykke ikke oppnåelig, eller kun i et mer eller mindre fullstendig fravær av ulyst og ubehag. Det man kan er å velge mellom liv og død. Tar smerte og sorg overhånd er døden å foretrekke ettersom livet i seg selv er likegyldig.[2]

I henhold til vitnesbyrdet til Cicero,[4] som hevdet at Hegesias skrev en bok med tittelen Selvdød ved sult (gresk: ἀποκαρτερῶν) hvor en mann som har besluttet å sulte seg selv, men ble forhindret av sine venner. Han hevdet for sine venner at døden er faktisk mer ønskelig enn livet og at dystre beskrivelser av menneskelig elendighet. De nedslående beskrivelser og tanker som dette verket representerte var så overveldende at de drev mange lesere besluttet å begå selvmord. Av dette fikk forfatteren tilnavnet Peisithanatos, «dødsovertaleren» eller «dødsadvokaten». Da boken ble utgitt i Alexandria kom reaksjonen at han fikk forbud av kong Ptolemaios II Filadelfos (285-246 f.Kr.) å undervise. Om enn mange av Hegesias' tilhengere begikk selvmord, gjorde han det så vidt vites ikke det selv.

Buddhistisk innflytelse[rediger | rediger kilde]

Magas av Kyrene, som hersket i tiden 276–250 f.Kr., kan ha latt Hegesias være blant de som tok imot buddhistiske misjonærer fra den indiske kong Ashoka den store i henhold til sistnevntes kjente edikter. Det er forbindelsen til teorien om at Hegesias kan ha vært kjent med og eventuelt påvirket av buddhistisk lære.[5] Den franske filosofen Jean-Marie Guyau (1854–1888) har også foreslått denne mulige parallellen mellom Hegesias og buddhisme.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dorandi, Tiziano (1999): Kapittel 2: «Chronology» i: Algra et al.: The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, Cambridge, s. 47
  2. ^ a b c d e Næss, Arne (1976): Filosofiens historie. Fra oldtid til renessanse I. Universitetsforlaget. 5. utg. s. 211.
  3. ^ a b «Hegesias» i: Diogenes Laërtius: Life of Aristippus.
  4. ^ Cicero: Tusculanae Quaestiones i. 34
  5. ^ Lafont, Jean-Marie: INALCO, Les Dossiers d'Archéologie, No254, s. 78. Sitat: «The philosopher Hegesias of Cyrene (nicknamed Peisithanatos, "The Death-Persuader") was contemporary of Magas and was probably influenced by the teachings of the Buddhist missionaries to Cyrene and Alexandria. His influence was such that he was ultimately prohited to teach.»
  6. ^ Volant, Éric: Culture et mort volontaire, sitert i Hégésias De Cyrène, Encyclopédie sur la mort