Hårfarge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En rekke hårfarger. Fra toppen til venstre, med klokken: Svart, brunt, blondt, hvitt, rødt hår.

Hårfarge er pigmentering av hårsekkene grunnet to typer av melanin: eumelanin og feomelanin. Jo mer eumelanin som er til stede, jo mørkere er hårfargen; om det er mindre eumelanin til stede, er håret lysere. Nivåene av melanin kan variere over tid, noe som får hårfargen til å endre seg. Det er faktisk også mulig å ha hårsekker med mer enn en farge.

Særskilte hårfarger er assosiert med ulike etniske grupper. Grader av hårfarge er skjønnsmessig avklart ved å benytte Fischer-Saller-skalaen. Denne skalaen, som er oppkalt etter Eugen Fischer og Karl Saller, er benyttet i fysisk antropologi og medisin for å bestemmer graden av hårfarge. Skalaen benytter seg av følgende angivelser: A (lys blond), B til E (blond), F til L (blond), M til O (mørk blond), P til T (brun), U til Y (mørk brun/svart) og romertall I til IV (rød) og V til VI (rødblond).[1] Det finnes også Martin-Schultz-skala for øyenfarge.[2]

Hårfargens genetikk og biokjemi[rediger | rediger kilde]

To typer for pigmenter gir håret dets farge: eumelanin og feomelanin. Feomelanin farger håret oransje og gult. Alle mennesker har en del feomelanin i håret. Eumelanin, som har to undertyper av svart og brunt, bestemmer hvor mørkt hårfargen er. En lav konsentrasjon av brun eumelanin resulterer i blondt hår mens en høyere konsentrasjon av brunt eumelanin vil gjøre håret brunt. Høyere andeler av svart eumelanin resulterer i svart hår, mens lave konsentrasjoner gir grått hår.

Feomelanin er mer kjemisk stabilt enn svart eumelanin, men mindre kjemisk stabilt enn brunt eumelanin, slik at det brytes ned langsommere når det oksyderes. Det er grunnen til hvorfor blekemidler gir mørkere hår et rødaktig skjær i løpet av en kunstig fargeprosess. Mens feomelanin fortsetter å brytes ned vil håret gradvis bli oransj, deretter gult og til sist hvitt.

Hårfargenes genetikk er ikke skikkelig etablert ennå. I henhold til en teori er det minst to genpar som kontrollerer hårfargen. En fenotype (brun/blond) har en dominerende brun allel og recessiv blond allel. En person med en brun allel vil ha brunt hår; en person som ikke brun allel vil bli blond. Det forklarer hvorfor to foreldre med brunt hår kan frambringe et barn med blond hår.

Andre genpar er ikke-røde/røde par hvor det ikke-røde allel (som undertrykker produksjonen av feomelanin) er dominerende og allel for rådt hår er recessiv. En person med to kopier av rødhåret allel vil ha rødt hår.

Modellen med to gener redegjør ikke for alle mulige grader av brunt, blondt eller rødt (eksempelvis platinablondt versus mørkt blondt/lyst brunt), heller ikke forklarer det hvorfor hårfarge tidvis blir mørkere jo eldre personen blir. Flere genpar kontrollerer lyse versus mørke hårfarger i en kumulativ effekt. En persons genotype for multifoktoriell trekk kan innvirke med miljøet for å frambringe ulike fenotyper (QTLer, quantitative trait locus).[3]

Hårfarging[rediger | rediger kilde]

En frisør i ferd med å farge håret til en kunde.

Hårfargen kan bli kunstig endret ved kjemiske prosesser. Hårfarging er klassifisert som «permanent» eller «semi-permanent», det vil si varig eller delvis varig farging.

Permanent hårfarge betyr at hårets struktur har blitt kjemisk endret til det til sist er fjernet. Det betyr ikke at det syntetiske hårfargen vil bli evig varig. I løpet av prosessen blir den naturlige hårfargen fjernet, en eller flere grader, og erstattet med syntetisk farge. Alle pigmenter er vasket ut. Naturlige farger holder seg langt lengre og kunstige vil blekne raskere (avhengig av fargemolekylene og formen på fargepigmentene).

Semi-permanent farge vaskes ut over tid – vanligvis i løpet av fire til seks uker slik at etterveksten ved hårrøttene er mindre øynefallende. Den endelige fargen for hvert fiberknippe er påvirket av dens opprinnelige farge og porøsitet slik at det vil være fine nyanser i fargen over hodet, mer naturlig og mindre skurrende enn en permanent farge. Det betyr at en grått og hvitt hår ikke vil farges til den samme fargen som resten av hodet. Faktisk vil en del hvite hår ikke ta til seg farge i det hele tatt. Noen få grå og hvite hår vil blande seg nok til at det ikke er synbart, men etter hvert som grått og hvitt hår blir mer dominerende vil ikke semi-permanent hårfarging ikke lenger være nok til å endre hårfargen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Change in Hair Pigmentation in Children from Birth to 5 Years in a European Population (Longitudinal Study)». Forensic Science Communications.
  2. ^ Piquet-Thepot M.-M. (1968): Bulletins et Mémoires de la Société d'anthropologie de Paris, XII° Série, tome 3 fascicule 3, s. 207-208
  3. ^ Proud, Virginia & Roberts, Helen (31. desember 2005): «Medical Genetics: Multifactorial Inheritance». Children's Hospital of the King's Daughters.

Se også[rediger | rediger kilde]