Glans (mineralogi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Glans eller luster (eller lustre) er i mineralogien en beskrivende karakteristikk ved mineraler, krystaller og steiner. Glans avhenger av brytningsindeks og (mikroskopisk) overflatestruktur, men ikke av fargen. I mineralogien brukes blant annet begrepene glass-, og harpiksglans, silke-, og perlemorglans, diamantglans, fett-, voks-, og metallglans brukt. Mineraler uten glans kalles matte.[1]

Glans blir også benyttet for å karakterisere andre ting som har glinsende overflater, for eksempel metaller og stoff, særlig silke og sateng. Generelt kan et materials glans sees på som en karakterisering av hvordan lys vekselvirker med materialets overflate.

Ordet luster har sine røtter i det latinske ordet lux som betyr «lys». Generelt omfatter det radians, glans eller brillians.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

En lang rekke termer brukes for å karakterisere glansen til ulike mineraler. Glansen varierer i praksis kontinuerlig og det er ingen klart definerte grenser mellom de ulike fagordene. Dette gjør at ulike kilder kan omtale glansen til det samme mineralet ulikt. Denne tvetydigheten blir ytterligere forverret ved at glansen kan variere innenfor samme mineral. Fagordene kan kombineres til å karakterisere mellomtyper av glans, for eksempel «glassaktig fet» glans.

Kuttede diamantar

Diamantglans (Adamantinglans)[rediger | rediger kilde]

Diamantglans eller adamantin brukes om mineraler med en ekstraordinær glans, slik som diamant.[2] Disse mineralene er transparente eller translucente. De har en høy brytningsindeks (1.9 eller mer).[3] Mineraler med ekte diamantglans er uvanlige, men inkluderer for eksempel cerusitt og zirkon.[3]

Mineraler med en mindre, men likevel høy grad av glans omtales av og til som subadamantin. Dette gjelder for eksempel granat og korund.[2]

Moss opal har fettglans.

Fettglans[rediger | rediger kilde]

Fettglans brukes om mineraler som minner om fett eller smøring. Fettglans finner en ofte på mineraler med en stor del mikroskopiske mikroskopiske inklusjoner, og fortrinnsvis på spalteflater.[1] Opal og cordieritt er typiske eksempler på mineraler med fettglans.[3] Mange mineraler med fettglans kjennes også fete å ta på.[4]

Voksglans[rediger | rediger kilde]

Voksglans brukes om mineraler som minner om voks. Jade er et typisk eksempel[5] og kalsedon.[6] Noen referanser, slik som Norsk Steinhåndbok, skiller ikke mellom fettglans og voksglans.[7]

Metallglans[rediger | rediger kilde]

Metallaktige (eller splendent) mineraler har glans som polert metall. Dersom overflaten er perfekt vil den være som et speil). Typiske eksempler er galena,[8] pyritt[9] og magnetitt.[10]

Perleglans[rediger | rediger kilde]

Perleaktige mineraler er bygget opp av tynne, transparente, flate lag som ligger oppå hverandre. Lys reflektert fra disse lagene gir opphav til en glans som minner om glansen fra en perle.[11] Disse mineralene har perfekt kløv, som for eksempel muskovitt og stilbitt.[3]

Porselensglans (Harpiksglans)[rediger | rediger kilde]

Porselenaktige eller harpiksaktige mineraler ser ut som harpiks, tyggegummi eller plast med glatte flater. Et hovedeksempel er rav, som er en form for fossilt harpiks.[12]

Satin spar Variantar av gips

Silkeglans[rediger | rediger kilde]

Silkeaktige mineraler har parallelt ordnede og ekstremt fine fiber,[3] noe som gir de en glans som minner om silke. Typiske eksempler inkluderer asbest, ulexitt og satin spar varianten av gips. En fiberaktig glans er ganske lik, men har en grovere tekstur.

Halvmetallglans[rediger | rediger kilde]

Halvmetallaktige mineraler har glans som minner om metall, men er mattere og reflekterer mindre. Halvmetallglans er vanlig for nesten opake mineraler med høye brytningsindekser.[3] Typiske eksempler inkluderer sinkblende, sinober og kupritt.

Glassglans[rediger | rediger kilde]

Glasaktige mineraler har glansen av glass. Denne typen glans er en av de en ser oftest,[11] og er vanlig for transparente eller translucente mineraler med relativt lave brytningsindekser.[3] Typiske eksampler er blant annet kalsitt, kvarts, topas, beryll, tourmalin og fluoritt.

Matt[rediger | rediger kilde]

Matte (eller jordaktige) mineraler har liten eller ingen glans. Det skyldes granulat (små korn) som sprer det reflekterte lyset i alle retninger, tilnærmet en lambertreflektor. Et eksempel er kaolinitt.[13] Noen ganger skiller en mellom matte og jordaktige mineral,[14] der det siste er grovere og har enda mindre glans.


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Schumann, Walter (1985). Norsk steinhåndbok

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Schumann (1985), s. 25
  2. ^ a b Gemological Institute of America, GIA Gem Reference Guide 1995, ISBN 0-87311-019-6
  3. ^ a b c d e f g Duda, Rudolf & Rejl, Lubos (1990). Minerals of the World. Arch Cape Press. ISBN 0-517-68030-0. 
  4. ^ «Emporia State University: GO 340 Gemstones & Gemology: Visual Properties». Besøkt 19. juni 2008. 
  5. ^ «Emporia State University: GO 340 Gemstones & Gemology: Jade». Besøkt 14. juli 2008. 
  6. ^ Bonewitz, Ronald Louis (2005). Rock and Gem. Dorling Kindersley. s.  152 – 153. ISBN 0-7513-4400-1. 
  7. ^ Schumann (1985), s. 349
  8. ^ «Webmineral: Galena Mineral Data». Besøkt 5. juli 2008. 
  9. ^ «Webmineral: Pyrite Mineral Data». Besøkt 5. juli 2008. 
  10. ^ «Webmineral: Magnetite Mineral Data». Besøkt 5. juli 2008. 
  11. ^ a b «Optical properties of Rocks and Minerals». Besøkt 1. juni 2008. 
  12. ^ «Webmineral: Amber Mineral Data». Besøkt 21. juni 2008. 
  13. ^ «Webmineral: Kaolinite Mineral Data». Besøkt 21. juni 2008. 
  14. ^ Hankin, Rosie (1998). Rocks, Crystals & Minerals. Quintet Publishing. ISBN 1-86155-480-X.