Giacomo Lercaro
| Giacomo Lercaro | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. okt. 1891[1][2][3][4] Italia | ||
| Død | 18. okt. 1976[1][2][3][4] (84 år) Bologna | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1914–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificio Istituto Biblico | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1976) Kongedømmet Italia (1891–1946) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Giacomo Lercaro (født 28. oktober 1891 i Quinto al Mare ved Genova i Italia, død 18. oktober 1976 i Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Bologna 1952–1968. Han ble kreert til kardinal i 1953 av pave Pius XII. Han deltok ved konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII, og konklavet 1963 som valgte pave Paul VI. Han var også med på Annet Vatikankonsil, der han var en av pådriverne for kirkelige fornyelser.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Giacomo Lercaro var den åttende av ni ban. Han kom fra en familie av sjøfolk, og to av hans brødre, Amedeo og Attilio, valgte også å vie seg til det kirkeige liv. Fra 1902 til1914 gikk Giacomo på det erkebiskoppelige seminat i Genvoa.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet den 25. juli 1914 av erkebiskop Ildefonso Pisani, og fire måneder etter, i november, reiste han til Roma for å studere ved Det pavelige bibelinstitutt «Biblicum».
Da Italia gikk med i Verdenskrigen ble Lercaro nødt til å få nye gjøremål; han ble militærkapellan og var det til 1917. I 1918 ble han prefekt for presteseminaret i Genove, der hans bror Amedeo var rektor. Han forble i dette verv til 1923. Han var også substituerende professor i teologi (1921–1923) og professor i Den Hellige Skrift og patrologi (1923–1927). I 1927 ble han religionslærer ved en middelskole og ble involvert i en rekke studentbevegelser i området rundt Genova.
Erkebiskop[rediger | rediger kilde]
Han ble så utnevnt til erkebiskop av Bologna, og bispeviet den 19. mars 1947 av erkebiskop Giuseppe Siri, med erkebiskop Angelo Rossini og biskop Francesco Canessa som medkonsekrerende.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Den 12. januar 1953 ble Lercaro kreert til kardinalprest av Santa Maria in Traspontina av pave Pius XII. Under sine første år som kardinal etablerte Lercaro sine første kontakter med Angelo Roncalli og ble vel fortrolig med hvordan han hadde omgjort sitt biskoppelige palass til et hjem for foreldreløse barn. Selv om han var blitt ansett av vatikanologer aiden 1953 som en mulig etterfølger etter Pius XII, var han ansett den mest idiosynkratiske av alle kardinaler.
Han var igjen ansett som papabile ved pavevalget i 1963 som den som skulle stå pave Johannes XXIIIs visjoner nærmest. Men han ble ansett for for liberal, og en annen ble valgt, erkebiskop Giovanni Battista Montini
.Selv om kardinal Lercaro arbeidet meget med å implementere det annet vatikankonsils beslutninger etter at det ble avsluttet i 1965, tok nå alderen over og han ble mindre synlig i den kirkelige offentlighet mot slutten av 1960-årene. Den 2. februar 1968 fikk han av som erkebiskop av Bologna, og i 1971 tapte han sin rett til å delta ved pavevalg ettersom han var over 80 år, i samsvar med bestemmelser gitt i det da ferske motu proprio Ingravescentem aetatem.
Kardinal Lercaro døde kort før sin 85. fødselsdag i Bologna, og ble gravlagt i byens katedral.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1882
- Kardinal Gennaro Granito Pignatelli di Belmonte (1851-1948) *1899
- Kardinal Pietro Boetto (1871-1946) *1935
- Kardinal Giuseppe Siri (1906-1989) *1944
- Kardinal Giacomo Lercaro[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Giacomo Kardinal Lercaro, Munzinger IBA 00000005505, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 439, besøkt 4. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lercaro-giacomo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/ lercaro.html, lest 28. oktober 2021
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Friedrich Oberkofler: An den Wurzeln des Glaubens Gott, sich und die Welt finden. Kardinal Giacomo Lercaro (1891–1976) – Leben, Werk, Bedeutung. Echter Verlag, Würzburg 2003, ISBN 3-429-02502-8.
- Andreas Lienkamp: „Thema dieses Konzils ist die Kirche der Armen“. Giacomo Kardinal Lercaro Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.. In: Georg Steins, Thomas Nauerth (Hrsg.): Gesichter des Konzils. Eine Ringvorlesung zum Vaticanum II (1962–1965). E-Book, Osnabrück 2014, S. 108–138.
- Giuseppe Alberigo (Hrsg.): Giacomo Lercaro. Vescovo della Chiesa di Dio (1891–1976). Marietti, Genova 1991, ISBN 88-211-6727-5.
- Marco Tonacini: Il Cardinale Giacomo Lercaro già Arcivescovo di Bologna 1952/1968. Edizioni L.E.M.A, Agno 1977.