Frente Popular
| Frente Popular | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Stiftet | 1936 | ||
| Land | Den andre spanske republikken | ||
| Ideologi | Antifascisme,[1] republikanisme[1] | ||
| Opphørt | 1939 | ||
Frente popular (Folkefronten) var en venstrelent regjering i Spania under den andre spanske republikken.
Venstresiden i Spania organiserte seg i mars 1935. Mer enn 300 000 mennesker samlet seg på et massemøte der Manuel Azaña proklamerte venstresidens politiske program til det kommende valget. Dette valget ble holdt 16. februar 1936, etter at regjeringen måtte gå av på grunn av en korrupsjonsskandale. Dette valget skulle bli det siste frie valget i Spania på 40 år. Valget førte til en ytterligere polarisering, da valgordningen favoriserte koalisjoner, på bekostning av sentrumspartier. Men venstresidens oppstand, og Guardia Civils brutalitet i å slå denne ned, skjerpet motsetningene ytterligere og skapte et politisk klima hvor samarbeid ble umulig, og hvor den politiske retorikken var uforsonlig.
Før valget gikk en rekke partier på venstresiden sammen for å stille til valg som en samlet gruppe. Denne kalte seg Frente Popular (Folkefronten), og gikk til valg på jordbruksreformer, katalansk selvstyre og amnesti for alle de tusenvis som satt fengslet etter opptøyene i oktober året før. Det ble også tatt til orde for nasjonaliseringer, oppløsning av Guardia Civil og hæren. Særlig amnestiet og oppløsningen av de militære styrkene var voldsomt provoserende for høyresiden og var i tråd med Kominterns politikk om at kommunistiske partier skulle søke alliansefellesskap for senere komme i posisjon for revolusjon.
Valget, som ble svært jevnt, endte med en knapp seier til Frente Popular, med en margin på knapt 150 000 av nesten 10 millioner stemmer, mindre enn 2 %. Valgordningen ga imidlertid venstresiden rent flertall i Cortes. For ettertiden er det interessant at José Antonio Primo de Riveras falangister bare fikk 46 000 stemmer, noe som kan tyde på at fascismen stod svakt på dette tidspunktet.
Selv om venstresidens seier var svært snau, førte den til både arroganse fra dens side, og ikke minst frykt fra høyresiden. Generalstabssjefen, Francisco Franco, oppfordret sjefen for Guardia Civil, Sebastián Pozas Perea til å sikre ro og orden, og ba Manuel Portela Valladares, som hadde vært statsminister siden skandalen i desember 1935, om ikke å overføre makten til Folkefronten, men han gikk likevel av og Manuel Azaña dannet ny regjering.
Den spanske borgerkrig brøt ut 17. juli 1936.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Spansk historie. Universitetsforlaget. 1990. ISBN 8200022836 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp).