Fluenes herre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For den britiske filmen fra 1963, se Fluenes herre (1963). For den amerikanske filmen fra 1990, se Fluenes herre (1990)

Fluenes herre (engelsk Lord of the Flies) er en allegorisk roman av den britiske nobelprisvinneren William Golding. Romanen ble utgitt i 1954 og var Goldings første roman. Et av djevelens tilnavn er Beelzebub, som nettopp betyr «Fluenes herre».

[rediger] Handling

Romanen handler om en gruppe unge gutter som strander på en øde øy etter å ha blitt evakuert på grunn av noe som later til å være en atomkrig, og må finne måter å samarbeide og styre seg selv på. Guttene velger seg en leder, Ralph, og de forsøker så å lage ny regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken, og de dermed har en mulighet til å bli reddet fra øya. Noen må til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.

Men Ralphs system slår snart sprekker. En av guttene, Jack, tar med seg noen andre for å jakte på griser. En av de store konfliktene dreier seg etterhvert om hvorvidt man skal holde liv i bålet eller dra på jakt, fordi de som skulle passet bålet, foretrekker å slutte seg til «jaktlaget».

Guttene deles etterhvert inn i to grupper. Den ene gruppen blir ledet av Ralph, den andre av Jack. Etterhvert begynner de to gruppene å kjempe mot hverandre, og konsekvensene blir ytterligere rivalisering og drap. Boken beskriver således hvordan guttene i stadig sterkere grad brutaliseres og avsiviliseres.

[rediger] Sentrale temaer

Boken inneholder temaer som faller inn under både psykologi og sosialantropologi. Gruppepsykologi og rivalisering kan sies å være sentrale temaer.

Samtidig er temaer rundt urenhet, (tabu) og avføring behandlet. Eksemplet her er hvordan guttene gjør fra seg andre steder enn der man ble enige om, og således havner avføringen der den ikke skal være. Den blir «matter out of place» som det heter med den amerikanske antropologen Mary Douglas' ord. Avføring klassifiseres i de fleste kulturer som noe urent, og skal dermed holdes utenfor andre livssfærer, som for eksempel måltider. ^[1]

Gruppen bruker en konkylie for å sammenkalle til møter. Dette gjøres ved at Ralph, som er lederen, blåser i konkylien. De lager også en regel om at den som holder konkylien, er den som skal snakke. Konkylien er vakker. Den blir etterhvert et symbol på makt og prestisje. Den blir en gjenstand som det ligger autoritet i, og en gjenstand som det for guttene blir et mål å ha eller eie (være i besittelse av). ^[2] Når en annen av guttene blåser i konkylien for å sammenkalle til møte, ses dette følgelig som et tegn på et vedkommende forsøker å ta makten fra Ralph som leder.

Boken regnes også som en dystopisk kommentar til Daniel Defoes «Robinson Crusoe».

[rediger] Popularitet

Boken var ikke noen umiddelbar suksess, men regnes idag som en moderne klassiker og har vært obligatorisk pensum på mange skoler og universiteter i en rekke land siden begynnelsen av 1960-tallet.