Femårsplanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Femårsplanen eller offisielt «Femårs plan for den nasjonale økonomi i USSR» var en serie generelle planer for den økonomiske utviklingen av hele Sovjetunionen.

Planverket ble utviklet av Gosplan basert på kommunistpartiets generelle retningslinjer for økonomisk utvikling. Å oppfylle planen, helst før tiden, ble sentralt innen det sovjetiske byråkratiet. Samme metode for økonomisk utvikling ble også tatt i bruk av andre såkalte sosialistiske land og en del andre land, som India. Tanken om sentraliserte utviklingsplaner for økonomien har også influert kapitalistiske land, ved at en setter integrerte økonomiske mål for en bestemt periode.

Den første sovjetiske femårsplanen ble innført av Josef Stalin i 1929, kun to år etter han ble leder av unionen. Målet var en rask industrialisering av Sovjetunionen. Tungindustri som kraftverk, gruver og smelteverk samt elektrifisering ble prioritert foran forbruksvarer. Resultatet av dette var at jordbruket ble samlet i kollektivbruk for å effektivisere produksjonen, og arbeidskraften som ble overflødig ble tvangsbeordret til å delta i industrialiseringen ved å arbeide på fabrikker. Man økte eksporten av landbruksprodukter enormt, selv om produksjonen gikk ned så mye som 30% enkelte steder. Dette førte til hungersnød i Nord-Kaukasus og Ukraina, og millioner døde som resultat av dette. Industrialiseringen i seg selv var forøvrig vellykket og ble gjennomført på kun fire år, ikke fem som planlagt.

I alt var det 13 femårsplaner i Sovjetunionen. Den siste femårsplanen dekket perioden fra 1991 til 1995 og ble aldri fullført da Sovjetunionen ble oppløst i 1991.