Faustus Cornelius Sulla Felix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Faustus Cornelius Sulla Felix (født 22, død 62) var en av de mindre kjente skikkelsene i det Julo-claudiske dynasti i det gamle Roma. Hans bestemor var Antonia den eldre, niesen til keiser Augustus gjennom hennes ektemann Lucius Domitius Ahenobarbus (hennes bestefar). Hennes mor var Domitia Lepida, datter av niesen til keiser Augustus. Octavia den ynre og Marcus Antonius var hennes besteforeldre. Hans far var Faustus Cornelius Sulla som var suffekt konsul i året 31 og en etterkommer av Lucius Cornelius Sulla. Han var også halvbror av keiserinnen Valeria Messalin.

I år 47 arrangerte keiser Claudius et giftermål mellom Fuastus og hans datter Claudia Antonia. De fikk en sønn som døde før han var to år. Sønnens første fødselsdag ble feiret privat. Hans tilknytning til keiserfamilien førte til at han ble utnevnt til konsul i år 52.

I år 56, to år etter tiltredelsen til Nero, ble den frigjorte slaven Pallas og den pretorianske prefekten Sextus Afranius Burrus anklaget for opprørsplaner for å gjøre Faustus til keiser. Konspiratørene ble dømt, men Faustus synes ikke å ha vært implisert i rettssaken. Nero begynte likevel å overvåke Faustus, gjennom sin frykt for hans tilknytning til keiserfamilien.

I år 58 anklaget en annen keiserlig frigitt slave Faustus for å planlegge et opprør mot Nero, trolig under sistnevntes etterforskning. Nero behandlet Faustus som skyldig. Han ble sendt i eksil i år 59 til Masilla.

I år 62 ble en vaktmann ved palasset, Tigellinus, sendt for å myrde Faustus. Faustus ble myrdet ved middag, fem dager etter at Tigellinus ble gitt ordrene. Hans hode ble transportert til palasset. Til tider spottet Nero det avkappede hodet til Faustus, på grunn av hans skallethet og grå hår.

Tacitus beskrev karakteren til Faustus som «engstelig og foraktelig», og hevdet også at han ikke var istand til å kuppe Nero.