Faraday-kopp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Faraday-kopp
Skjematisk diagram over en Faraday-kopp
Brukes iLadet partikkeldetektor
Relaterte tingElektronmultiplikator
Mikroplate detektor
Daly detektor

En Faraday-kopp er en metall (ledende) kopp designet for å fange ladede partikler i vakuum. Den resulterende strømmen kan måles og brukes til å bestemme antall ioner eller elektroner som treffer koppen.[1] Faraday-koppen ble oppkalt etter Michael Faraday, som rundt 1830 var den første som utarbeidet teorier om ioner.[2]

Som eksempel på instrumenter som bruker Faraday-kopper kan nevnes romfartsonder (Voyager 1, & 2, Parker Solar Probe, etc.) og massespektrometre.

Prinsipp for drift[rediger | rediger kilde]

Faraday-kopp med en elektron-undertrykkende plate foran

Når en stråle eller en pakke med ioner treffer metallet, får den en liten nettolading mens ionene blir nøytralisert. Metallet kan deretter utlades for å måle en liten strøm proporsjonal med antall påstøtende ioner. Faraday-koppen er i det vesentlige en del av en krets der ioner er ladningsbærerne i vakuum, og det er grensesnittet til det faste metallet der elektroner fungerer som ladningsbærere (som i de fleste kretser). Ved å måle den elektriske strømmen (antall elektroner som strømmer gjennom kretsen per sekund) i metaldelen av kretsen, kan antall ladninger som bæres av ionene i vakuumdelen av kretsen bestemmes. For en kontinuerlig stråle av ioner (hver med en enkelt ladning) er det totale antallet ioner som treffer koppen per tidsenhet

hvor N er antall ioner som er observert i en tid t (i sekunder), I er den målte strømmen (i ampere) og e er den grunnleggende ladningen (ca. 1,60 × 10−19 C). Dermed tilsvarer en målt strøm på en nanoamp (10−9 A) omtrent 6 milliarder ioner som treffer Faraday-koppen hvert sekund.

Tilsvarende kan en Faraday-kopp fungere som en samler for elektroner i et vakuum (f.eks. Fra en elektronstråle). I dette tilfellet treffer elektronene ganske enkelt metallplaten/koppen, og en strøm produseres. Faraday-kopper er ikke like følsomme som elektronmultiplikatordetektorer, men er høyt ansett for nøyaktighet på grunn av den direkte sammenhengen mellom den målte strømmen og antall ioner.

Feilkilder[rediger | rediger kilde]

Tellingen av ladninger samlet per tidsenhet påvirkes av to feilkilder: 1) utslipp av sekundære elektroner med lav energi fra overflaten som er rammet av hendelsesladningen og 2) tilbakespredning (~ 180 graders spredning) av den innfallende partikkelen, noe som forårsaker den for å forlate samleflaten, i det minste midlertidig. Spesielt med elektroner er det grunnleggende umulig å skille mellom et nytt nytt innfallende elektron og et som har blitt tilbakesprengt eller til og med et raskt sekundært elektron.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brown, K. L.; Tautfest, G. W. (September 1956). «Faraday‐Cup Monitors for High‐Energy Electron Beams». Review of Scientific Instruments. 9 (engelsk). 27: 696–702. ISSN 0034-6748. doi:10.1063/1.1715674. Besøkt 26. februar 2021. 
  2. ^ James, Frank A. J. L. (23. september 2004). Faraday, Michael (1791–1867), natural philosopher, scientific adviser, and Sandemanian (engelsk). 1. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/9153.