Fakaofo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 9°20′S 171°15′V

Fakaofo
Satellittfoto av Fakaofo
Satellittfoto av Fakaofo
Geografi
Plassering Stillehavet
Areal 4 km²
Administrasjon
Tokelau
Tokelau
Demografi
Befolkning 515 (per 2013)

Fakaofo er en av de tre atollene som utgjør det selvstyrte nyzealandske territoriet Tokelau i det sørlige Stillehavet. Den er også kalt Bowditch-øya.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Fakaofo (i rødt) er den sørligste av de tre atollene som utgjør Tokelau

Fakaofo er den sørligste av de tre øyene i Tokelau. Atollen har en landmasse på 4 km², der 2,49 km² egner seg til dyrking av kokospalmer og andre trær. Det finnes mange felt for dyrking av pulaka, en type taro. Lagunen er på 59 km².[1] Det er kraftig nedbør. Ferskvannsforsyningen er vanskelig.

Atollen er lukket og uten dype passasjer mot havet, slik at det er vanskelige ankrings- og havneforhold.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

En gruppe fra Fakaofo tegnet i 1841

Analyser av karbondatering indikerer at Fakaofo og Atafu har hatt kontinuerlig bosetting fra minst 750–550 år siden og fram til den første europeisk kontakten i 1765.[3]

Fakaofo var den mest folkerike og mektigste av atollene og Tokelau ble samlet til én politisk enhet under ledelse av folk fra Fakaofo.[4]

Tokelau ble først kjent for europeere fra andre halvdel av 1700-tallet, men Fakaofo var den siste atollen som ble kjent. Det er flere krav på å ha oppdaget Fakaofo. Kaptein Smith på hvalfangstskuten «General Jackson» fra Bristol i Rhode Island anses som den første utlending som kom til Fakaofo. Det skjedde i 1835. Imidlertid er det mulig at USS «Dolphin» og Hiram Paulding besøkte atollen i 1825, men da uten at amerikanerne forsto at det var en tredje tokelauisk atoll.[5]

Midt på 1800-tallet ble atollen rammet av flere katastrofer. Folketallet på Fakaofo ble påvirket av sykloner og tørke. Det var hungersnød mellom 1846 og 1852. Katolske misjonærer tvang i 1852 omkring 500 av innbyggerne til å reise til Uvea. Omkring 90-100 innbyggere var tilbake. Dysenteri tok livet av 64 innbyggere. Peruanske slavehandlere bortførte 140 personer, 53 % av befolkningen, i februar 1863. Det var da omkring 60 personer igjen på Fakaofo. Seks av disse var menn, to av dem tokelauere.[6]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Fakaofo hadde i 2013 en befolkning på 515.[7] I landsbyen på Fakaofo ble det etter hvert for liten plass, og fra 1966 ble det reist nye bygninger og boliger på en småøy i nærheten, Fenuafala. Her ble også ny skole og sykehus plassert.[8] Fenuafala ligger to kilometer vest for den opprinnelige landsbyen,[9] som kalles Fale (ordet betyr landsby).

Folketellingen i 2011 viste at 34 % av befolkningen var under 15 år og 46 % under 20 år.[10] 57,8 % av innbyggerne på Fakaofo hadde ved folketellingen i 2011 helt tokelauisk bakgrunn.[11] Den kongregasjonalistiske kirke har tilslutning fra 68,9 % av befolkningen på Fakaofo (2011).[12]

Samfunnsforhold[rediger | rediger kilde]

Sentrum i landsbyen på Fakaofo

Det er ett befolkningssentrum på atollen, fordelt på to av småøyene.[13]

Atollen har sykehus og skole.[14] 62,7 % av innbyggerne over 15 år var i 2011 sysselsatt i lønnsarbeid.[15]

Nesten hele befolkningen (98,8 %) bodde i 2011 i bolighus av europeisk type, 90,6 % av boligene hadde private dusjfasliteter i tilknytning til boligen. 95,3 % av husholdningene hadde fryseboks, 80 % hadde telefon. 78,8 % % av husholdningene disponerte aluminiumsbåt, 76,5 % med påhengsmotor.[16]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Atollen styres av et eldsteråd, taupulega. Landsbyen har en ordfører, pulenuku, og en representant utad, faipule. De som har disse vervene er automatisk medlem av Tokelaus regjering. Fakaofo hadde i 2014 sju representanter i Tokelaus lovgivende forsamling, Fono Fakamua (engelsk: General Fono).[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Green og Green, 2007, s. 237.
  2. ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 611.
  3. ^ Petchey, Fiona , David J. Addison og Andrew McAlister: «Re-interpreting old dates: Radiocarbon determinations from the Tokelau Islands (South Pacific)», Journal of Pacific Archaeology, bd. 1, nr. 2, 2010, s. 161-167.
  4. ^ Green, Valerie J. og Roger C. Green: «An accent on atolls in approaches to population histories of Remote Oceania», i Patrick V. Kirch og Jean-Louis Rallu (red.): The Growth and Collapse of Pacific Island Societies. Archaeological and Demographic Perspectives, Honolulu: University of Hawaii Press, 2007, s. 236 og 246.
  5. ^ Huntsman, Judith og Antony Hooper: «"Who really discovered Fakaofo..."?», Journal of the Polynesian Society, bd. 95, nr. 4, 1986, s. 461-467.
  6. ^ Green og Green, 2007, s. 246-247.
  7. ^ Final count. 2013 Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2013, s. 3.
  8. ^ Hoëm, Ingjerd: «Introduction», i Ingjerd Hoëm, Even Hovdhaugen og Arnfinn Muruvik Vonen: Kupu Mai Te Tutolu. Tokelau oral literature, Oslo: Scandinavian University Press, The Institute for Comparative research in Human Culture, 1992, s. 4f.
  9. ^ «Fakaofo background», Tokelau Mind Your Language Board - Komiti O Tau Gagana Tokelau.
  10. ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 9.
  11. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 27.
  12. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 29-30.
  13. ^ Tokelau. Pacific Lighthouses. Renewable energy opportunities and challenges in the Pacific Islands region, International Renewable Energy Agency, 2013, s. 2.
  14. ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 613.
  15. ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 19.
  16. ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 19-24.
  17. ^ «How Tokelau is Governed», Tokelaus regjering.