Ewald Mataré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Engel på biskopboligen i Essen
Haus Atlantis i Bremen (sett fra Martinistraße)
Minnetavle på Haus Atlantis

Ewald Wilhelm Hubert Mataré (født 25. februar 1887 i Aachen-Burtscheid, død 28. mars 1965 i Büderich i Kreis Neuss, i dag: Meerbusch) var en tysk maler og billedhogger som arbeidet med stiliserte menneske- og dyreformer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ewald Mataré var yngste av de tre sønner til ekteparet Franz Wilhelm (1851–1922) og Elisabeth Mataré (1853–1939), født Dohlen. Dem katolske familien stammet opprinnelig fra Kataloniea, levde underkeiser Karl Vs tid i de sørlige Nederlandene, flyttet sent på 1700-tallet til Bardenberg ved Aachen og bodde der fra 1798. Mataré vokste opp med sin bror Josef (1880–1966)[1] og Franz (1885–1945) i storborgerlige forhold, ettersom faren var direkrør ved Chemische Fabrik Rhenania AG og godt stilt finansielt.[2]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han fikk sin kunstutdannelse som maler ved Akademie der Künste i Berlin i 1907. Hans lærere var bl. a. Lovis Corinth og historiemaleren Arthur Kampf. Han ble med i Novembergruppen i 1918. Først da han var ferdig utdannet maler, begynte han å interessere seg for skulptur.

Fra 1932 ble han professor ved Kunstakademie Düsseldorf, bare for å bli avsatt året etter. Han ble etterhvert også erklært entartet, og hans skulpturer i offentlig eie ble inndradd og tildels ødelagt tillike med billedkunsten.[3]. Han overlevde på milde gaver og småoppdrag for kirken.

Etter krigen ble han bedt om å bli rektor for Kunstakademie Düsseldorf. Han tok mot, men trakk seg fort, da han følte at det var for mange av de andre som hadde vært der gjennom krigen, uten å stå opp mot det som skjedde. Ingen var heller interessert i å støtte hans reformplaner som ville ha sluppet begavede fjortenåringer inn som elever. Av Matarés mere kjente elever, kan nevnes Erwin Heerich, Georg Meistermann og Joseph Beuys.

I etterkrigstiden fikk han mange offentlige oppdrag, og sto blant annet for fire bronsedører til sydportalen i Kölnerdomen.

Ewald Mataré var deltaker i documenta 1 (1955) og documenta II i 1959 i Kassel.

Hans kunstneriske arv forvaltes av Museum Kurhaus i Kleve.

Nevøen Herbert Franz Mataré f. 1912) er fysiker, og var medoppfinner til «den europeiske transistoren» i 1948

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Verk (tyske titler og benevnelser)[rediger | rediger kilde]

Bekannte Werke von Mataré sind u.a.:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Josef Mataré erstellte vor 1933 in Isny die Kopie des Porträts von Matthieu Soiron von dem Gemälde Otto Friedrich von Quadt mit seinem Baumeister Matthieu Soiron und Schloss Wickrath im Hintergrund von Johann Heinrich Fischer aus dem Jahr 1773. Wolfgang Löhr: "Wilhelm Otto Friedrich von Quadt (1717-1785), der Erbauer von Schloss Wickrath." S. 12–21. in: Schloss und Park Wickrath. Arbeitshefte der Rheinischen Denkmalpflege. Landschaftsverband Rheinland. Rheinisches Amt für Denkmalpflege. Wernersche Verlagsgesellschaft, Worms, 2005, S. 18.
  2. ^ S.M. Schilling, WV Das plastische Werk 1994, s. 23 ff.
  3. ^ 12 beslag registrert:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ewald Mataré – bilder, video eller lyd