Ewald Christian von Kleist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Ewald Christian von Kleist

Ewald Christian von Kleist (født 7. mars 1715 på familiegodset Zeblin ved Köslin i Pommern, død 24. august 1759 i Frankfurt an der Oder) var en prøyssisk dikter og offiser.

Liv[rediger | rediger kilde]

Kleist tilhørte en av Preussens fornemste uradelsslekter. Han gikk på gymnasiet i Danzig og studerte ved Albertina-universitetet i Königsberg. I 1736 ble han dansk offiser, men ble 1740 kalt til Preussen av kong Fredrik den store og utnevnt til løytnant ved prins Heinrich av Preussens regiment.

Johann Wilhelm Ludwig Gleim, som på denne tiden levet i Potsdam, vekket først Kleists dikteriske begavelse, og Karl Wilhelm Ramler, som han ble kjent med i 1749, lærte ham å lege sine sjelelige sår. En ulykkelig kjærlighet til Wilhelmine von der Goltz preget tidlig hans diktning.

Etter at han fra 1744 til 1745 hadde deltatt i den annen schlesiske krig, ble han 1749 forfremmet til stabskaptein og fikk to år senere kommandoen over et kompani. Etter en reise til Sveits, og etter å ha vært alvorlig syk, hadde han i mai 1756 på begynt et kuropphold i Freienwalde, da han fikk ordre om å vende tilbake til regimentet og reiste i felten. Allerede året etter ble han forfremmet til major, og deretter til direktør for et feltlasarett i Leipzig.

I Leipzig påbegynte han sitt lille epos Cissides und Paches og vant også Gotthold Ephraim Lessings vennskap, som oppfordret ham til å skrive et sørgespill. Han skrev Seneca, men Kleist mente selv utkastet var mislykket.

I mai 1758 fulgte Kleist prins Heinrichs korps, som drev riksarmeen tilbake til Hof. Tross flere tilbakeslag kunne han ikke bestemme seg for å søke avskjed. I slaget ved Kunersdorf den 12. august 1759 trengte han i spissen for sin bataljon frem mot et fiendtlig batteri. Han ble skadet i høyre hånd, tok sverdet i venstre og stormet videre, før fiendtlige kuler traff hans høyre ben. Avmektig ble Kleiste hele natten liggende på slagmarken, ble plyndret av kosakkene og først den 13. endelig bragt til Frankfurt an der Oder. Her døde han av sine sår 24. august 1759 og ble ærefullt begravet av den russiske garnisonen.

Kunstnerisk verk[rediger | rediger kilde]

Kleists rene sinn avspeiler seg i alle hans poetiske verker, tidlig i fortellingene Die Freundschaft og Arist samt i idyllen Irin. Korrekthet i uttrykket, lykkelig valgte bilder, hvor han begeistret skildrer naturen med friskt liv, samt fylde og velklang i diksjonen karakteriserer hans dikt, bl.a. hans Frühling, som først 1749 kun ble trykket for hans venner og senere kom i flere opplag, som fikk stort bifall. Ved siden av beskrivende dikt forsøkte Kleist seg også på fabler, idyller og hymner. Hans Sämtliche Werke er utgitt av Ramler (Berlin 1760, 2 bd.), senere av Wilhelm Körte (med biografi, Berlin 1803, 2 bd.; 5. oppl. 1853) og senere med Briefen av August Sauer (Berlin 1884, 3 Tle.).

Hans hovedverk er diktet Der Frühling, forfattet i hexameter (1749).

Ewald Christian von Kleist var også forbilde for Tellheim i Lessings Minna von Barnhelm.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans Guggenbühl: Ewald von Kleist. Weltschmerz als Schicksal. Brugg 1948 (Univ. Diss. Zürich 1947)
  • Theodor van Haag: Ewald Christian von Kleist als Idyllendichter. Rheydt: Leuchtenrath 1889.
  • Ingrid Patitz: Ewald von Kleists letzte Tage und sein Grabdenkmal in Frankfurt an der Oder. Frankfurt (Oder): Kleist-Gedenk- und Forschungsstätte 1994. (= Frankfurter Buntbücher; 11)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Tysk Wikiquote: Ewald Christian von Kleist – Sitater
Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Ewald Christian von Kleist – Originaltekster