Duan Albanach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Harpe (eller clarsach) var det instrument som ble benyttet ved sang i Skottland. Denne, nå på Museum of Scotland, er ett av tre gjenværende fra den gæliske middelalderen.

Duan Albanach (gælisk for «Skottenes sang») er et gælisk dikt fra middelalderen som ble gjenfunnet i Lebor Bretnach, en gælisk versjon av Historia Brittonum av Nennius, men med betydelig flere tekster som hovedsakelig berører Skottland. Diktet er blitt funnet i flere irske kilder, og den mest vanlige versjonen stammer fra begynnelsen på 1400-tallet i verkene Lecans bøker og Ui Maine. Diktet følger Duan Eireannach som dekker gælernes tidligste mytologiske historie.

I formen er det et hyldningsdikt bestående av 27 stanzaer (et fastlagt antall linjer med vers), antagelig sunget ved hoffet til musikalsk akkompagnement av en harpist. Det ble framført i offentlig sammenhenger, kanskje spesielt ved kroningssermonier av de skotske konger fram til kong Alexander II av Skottland og det er sannsynlig at publikum deltok i framførelsen.

Duan Albanach teller og lister opp skottenes konger tilbake til den aller første Albanus som har gitt det gæliske navnet Alba (= Skottland), og således gir en historie som skiller nordlige Britannia fra Irland, som tradisjonen tilskriver at skottene kom fra. Diktet forteller om de to sønnene til Isacon (Ascanius), Brutus og Albanus, som først erobrer landet og deretter deler det mellom seg og navngir de ulike delene henholdsvis Briutain og Alban. Legenden forklarer følgelig også Brutus som den mytiske grunnleggeren av det britiske kongerike.

Kong Edvard I av England benyttet den samme myten som bevis for å kreve overherredømme over Skottland. I en senere politisert legende omskrev skottene myten til å kreve avstamming fra Gaythelos (= gæler) eller Gaidel Glas og hans kone Scota.

Diktet er ikke bare det eldste gælisk dikt i Skottland, men det dikt som gir landet sitt navn og derfor stor betydning for det skotske identitet den gang som nå. På 1100-tallet var landet delt i flere kongedømmer; Skottland, Lothian og Galloway, og senere ble Skottland navnet på hele den nordlige Britannia og ikke bare en region, og alle innbyggerne ble kjent som skotter uansett hvilken region eller hvilken etnisk eller språklig gruppe de tilhørte.

Duan Albanachs irske motstykke er Lebor Gabla som er Irlands legende om nasjonens opprinnelse, og lister dens rekkefølge av konger av Irland, fra de første til de siste. Snorre Sturlassons Edda, eller Sagaene om de norske kongene, er den tilsvarende om opprinnelsesmyten Norge, men med en vesentlig forskjell at forfatteren ikke er anonym, og at hovedmengden er prosa, men også Sturlasson støtter seg på fortidens poetiske kilder, skaldekvadene. Alle nasjonenes nasjonale uttrykk, uansett hvor ulike de er innbyrdes, viser endringer i samfunnsforholdene fra ættesamfunnet til territoriale delinger og deretter nasjonens enighet.

Duan Albanachs åpningsvers lyder:

A eolcha Alban uile,   O all ye learned of Alba !  
a shluagh feuta foltbhuidhe,   Ye well skilled host of yellow hair !  
cia ceud ghabhail, an eól duíbh,   What was the first invasion – is it known to you?  
ro ghabhasdair Albanruigh ?   Which took the land of Alba ?  
Albanus ro ghabh, lia a shlógh,   Albanus possessed it, numerous his hosts;  
mac sen oirdérc Isicon,   He was the illustrious son of Isacon,  
brathair is Briutus gan brath,   He and Brutus were brothers without deceit,  
ó ráitear Alba eathrach.   From him Alba of ships has its name.  


I de siste versene, som dateres fra tiden rundt kong Máel Coluim III i den andre halvdelen av 1000-tallet:

Se bliadhna Donnchaid glain gaoith   The six years of Donnchad the wise,  
xuii bliadhna mac Fionnlaoich,   Seventeen years the son of Findláech;  
tar és Mec Beathaidh go m-blaidh,   After Mac Bethad, the renowned,  
uii mís i f-flaithios Lughlaigh.   Seven months was Lulach in the sovereignty.  
Maolcholuim anosa as rí,   Máel Coluim is now the king,  
mac Donnchaidh dhata dhrechbhi,   Son of Donnchad the florid, of lively visage,  
a ré nocha n-fidir neach,   His duration knoweth no man  
acht an t-eólach as éolach. A eolcha.   But the Wise One, the Most Wise. O ye learned.  

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • M. Herbert, Sea-divided Gaels? Constructing relationships between Irish and Scots c. 800-1169 in Britain and Ireland 900-1300: Insular Responses to Medieval Change ed. Brendan Smith (Cambridge UP 1999), 87–97.
  • M. Herbert, Rí Erenn, Rí Alban: Kingship and identity in the ninth and tenth centuries in Kings, Clerics and Chronicles in Scotland 500-1297: Essays in Honour of Marjorie Oglivie Anderson on the Occasion of her Ninetieth Brthday ed. Simon Taylor (Dublin: Four Courts, 2000), 62–72.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]