Dobbelt bokholderi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Regnskap
Regnskap
Nøkkelbegreper generelle
Regnskap · Bokføring · Konto · Debet · Kredit · Saldobalanse · Dobbelt bokholderi · Kostnader · Inntekter · Egenkapital · Gjeld
Regnskap i Norge
Regnskapsloven · Bokføringsloven · Skatt i Norge · Norsk RegnskapsStiftelse · Norsk RegnskapsStandard · Autorisert regnskapsfører
Hovedrapporter i norsk årsregnskap
Årsrapport: Årsberetning · Årsregnskap : Balanse · Resultat · Kontantstrømoppstilling ·

Noteopplysninger


Beslektede temaer
Revisjon · Regnskapsspråk · IFRS · Bedriftsøkonomi · Selskap · Skatt · Kreditt · Finans  · Regnskapsprogram

Dobbelt bokholderi er en metode for registrering av regnskapsmessige transaksjoner. Prinsippet er at det skal føres like mye til debet (+) som til kredit (-) ved hver postering. Dette systemet gjør bokføringen selvkontrollerende ved at summen av alle posteringer alltid skal være null.[1] Metoden stammer fra Italia, hvor den ble utviklet av kjøpmenn og bankiere.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Pater Luca Pacioli, bokføringskunstens far.
Regnskapsbok fra 1910 utstilt i tekstilmuseet Bocholt i Tyskland

Fransiskanermunken Luca Pacioli (1445–1517) var den første som beskrev prinsippene for det dobbelte bokholderi. Han beskrev systemet i 1494 i boken «Summa de Arithmetica, Geometria, Proportioni et Proportionalita». På bakgrunn av dette arbeidet blir han omtalt som bokføringens far.

T-konto[rediger | rediger kilde]

Dobbel bokføring ble introdusert samtidig med T-konto oppsettet. En T-konto i en hovedbok (regnskapsbok) er en kolonne delt inn i en debetside og en kreditside. Navnet stammer trolig av at en tom kolonne ser ut som en T. I en hovedbok er det stilt opp flere T-kontoer ved siden av hverandre. Alle transaksjoner har minst to sider ved seg. For eksempel når det selges en vare, har man salgsinntekter samtidig som man får penger for salget. En slik transaksjon skal derfor dokumenteres ved å føres på to kontoer i regnskapet, en for salget (salgskonto), og en for bankkonto eller kontanter – til debet på den ene kontoen og til kredit på den andre. Derav kommer navnet «dobbel bokføring». Ved at man alltid posterer samme sum til både kredit og debet vil summen av enhver postering summeres til 0. Fordelen med dette var at regnskapet kunne avstemmes ved å summere debet og kredittkolonnene hver for seg. I enkel bokføring ville det for eksempel være at man hadde en liste med inntekter og utgifter som man oppdaterte.

Dobbel bokføring vist med T-kontoer og noen føringer slik det ble gjort før IT-regnskapssystemenes tid. Selve konseptet er det samme med dagens IT-systemer, der hver linje utgjør et bilag. Summene og saldoene bokføres ikke, og inngående balanse føres bare ved starten av regnskapet i et nytt system, eller ved starten av selskapet, og da kalles det åpningsbalanse.

Debet og kredit[rediger | rediger kilde]

Debet og kredit er regnskapstekniske uttrykk som har sin opprinnelse fra den italienske renessansen og har motsatt betydning. Den gangen var forretningsspråket latin og det er herfra ordene stammer. Debet kommer fra «debere», som betyr å skylde. Latin debitum betyr gjeld. Kredit kommer fra latin «credere», som betyr å tro/ha tillit til. Den som har penger til gode tror han skal få noe.

Når man skal føre regnskap i Norge eller i de fleste andre land, bruker man prinsippet for dobbelt bokholderi. Dette betyr at hver transaksjon registreres på minst to steder (konti), med like store beløp til debet + og til kredit -. Sum av et bilag (det vil si debet + og kredit -) er alltid null i bokføring.

Formålet med regnskapsføring er å skape oversikt over den økonomiske stillingen på et gitt tidspunkt og det økonomiske resultatet av virksomheten over en bestemt periode. Den økonomiske stillingen på et tidspunkt fremgår av balansen. Endringen over en periode vises i resultatet. Balansen er hva du eier og gjeld du har, og resultatet er inntekter og utgifter.

I balansen forteller debetsiden hva selskapet eier (eiendeler), og kreditsiden forteller hvordan disse eiendelene er finansiert (gjeld og egenkapital). I resultatet forteller debetsiden hvilke kostnader virksomheten har hatt (utgifter)og kreditsiden forteller hvilke inntekter virksomheten har hatt (inntekter).

  • Postering mellom balansekonti gir ingen resultatmessig virkning.
  • Postering mellom resultatkonti gir ingen resultatmessig virkning.
  • Postering mellom balansekonti og resultatkonti gir en resultatmessig virkning.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Engelssåstrø, Gunnar: Innføring i kommunalt regnskap, Universitetsforlaget, 2007 s 17.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]