Christian Frederiks plass
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Frederiks plass er en plass med park (restene av Paléhaven) sydøst for Jernbanetorget i Oslo sentrum.
Innhold |
[rediger] Plassen
Plassen ble i 1914 oppkalt etter Christian Frederik (1786-1848), dansk-norsk kronprins fram til 1814 og dansk konge 1839-1848, i forbindelse med at det var 100 år siden han var norsk konge noen måneder i 1814.
Plassen er 7,4 mål stor [1] og avgrenses av Østbanehallen (tidligere Østbanestasjonen) i nord, Strandgata i vest, Prinsens gate i syd og trappene mot Flytogterminalen og Hotell Opera i øst.
Området plassen ligger på ble fylt opp som land på begynnelsen av 1700-tallet.
Skulpturgruppen «Solen og Jorden», utført i stein og bronse av Ørnulf Bast, ble satt opp i 1986 i en fontene på plassen. Anlegget ble bekostet av Den Norske Amerikalinje, kommunen og legatene til Oslo Bys forskjønnelse. På plassen er det uteservering i sommersesongen.
I noen år frem til 2004 var området vest på plassen, som fikk navnet Plata, samlingssted for narkomane. Omfattende mengder stoff ble omsatt, og handelen ble stiltiende tolerert av myndighetene. Det ble kritisert at dette var det første som møtte turister som kom med tog til hovedstaden. I 2004 grep politiet inn og miljøet ble til fortvilelse for handelsstanden i Skippergata flyttet dit.
Plassen vil få økt betydning når E18, som i dag går mellom plassen og Bjørvika, er lagt i rør og plassen blir et bindeledd mellom det nye Bjørvika og eksisterende sentrum. Fremtidig utforming av plassen er ikke bestemt per 2008.
[rediger] Paléhaven
Langs Prinsens gate står en lindeallé som er restene av Paléhaven (Paléhagen), anlagt i 1760-årene av Christian Ancher (1711-1765), eier av Paléet i kvartalet på andre siden av Strandgaten. Paléet var en viktig bygning i byen fra midt på 1700-tallet til midt på 1800-tallet, blant annet bolig for kongen ved hans besøk i Christiania, inntil Slottet var ferdig i 1848. Noe av jorden som ble brukt til hagen kom fra England, og var fraktet som ballast på trelastskuter.
Bernt Anker (1746-1805) videreutviklet barokkhagen i de årene han eide Paléet, blant annet med en rokokkopaviljong som hang utover vannet. Strandlinjen gikk da omtrent der Prinsens gate går i dag. Kongen hadde fast plass til sitt skip ved hagen. Parken var åpen for publikum fra 1760-årene, og regnes som byens første offentlig tigjengelige park.
Bernt Anker testamenterte i 1801 Paléhagen til Christiania Kathedralskole, for at elevene skulle få drive botaniske forsøk og øvelser der. Naturhistorikeren Martin Richard Flor (1772-1820) satte igang med å gjøre Paléhagen istand som skolehage, landets første sådanne. Han brukte sine akademiske kontakter i København til i hemmelighet å skaffe frø til eksperimentet:
|
Martin Richard Flor sådde ut: |
Mange av vekstene hadde aldri tidligere vært forsøkt dyrket i Norge. Flor tok vare på, presset og tørket, minst et eksemplar av hver plante for Katedralskolens store herbarium, men han fant at alle trærne og den skyggefulle beliggenhet ikke gjorde Paléhagen brukbar til skolens formål, og dermed tok han til orde for å lage en park her, noe som faktisk førte til opprettelsen av byens første offentlige park. Hageanlegget kom således ikke til å bli benyttet slik som foreskrevet i testamentet. Allerede i 1805 hadde katedralskolen sett seg om etter et mer hensiktsmessig sted å ha som botanisk hage. 22. august 1815 overtok staten området for en symbolsk sum; «imod at Skolen derfor tilstaaes en aarlig Godtgjørelse af 300 Rbd rent Sølv, som af Statscassen bliver at udrede.» Det ble nå bestemt at hagen skulle følge Palébygningene.
Parken ble beskåret både da Palékaia ble anlagt i 1852, og ved flere senere utvidelser av Strandgata, blant annet da Havnebanen kom i Strandgata i 1907. Også den nye Tollboden tok en bit av hagen fra syd da den ble bygget i 1896. Resten av haven (2,6 mål) ble rehabilitert av kommunen i 1897.
[rediger] Referanse
- ^ [1] Kommunedelplan Områder og anlegg for friluftsliv i Oslo. Handlingsprogram for 2005-2008. Friluftsetaten, 2005, side 130
[rediger] Litteratur
- Ernst Bjerke: «Naturhistorikeren Martin R. Flor og Paléhagen» (s. 18-29). St. Hallvard. Oslo Byes Vel. Illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt 4/2007.
- Oslo Byleksikon. Kunnskapsforlaget. Oslo 2000.
- Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948. Oslo, Myhres papirindustri, 1967, side 179-81 og 238.
