Christian Bjelland (1954)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Christian Bjelland (født 29. januar 1954) er en norsk næringslivsleder, kunstsamler og tidligere styreleder ved Nasjonalmuseet for kunst. Han er utdannet ved Sedbergh School (1967–1972), Dartmouth College (AB '76) og Harvard Business School (MBA '78).

Bjelland er i dag administrerende direktør og fjerde generasjons eier av Chr. Bjelland & Co. AS. Han er styremedlem i Institusjonen Fritt Ord (2001 – ) og i Sibelius Selskapet (2000 – ). Han er tidligere styreleder i Kværner ASA (1996 – 2001), nestleder i styret i Den norske Bank ASA (1990 -1996) og styremedlem ved Oslo Børs. Bjelland har tidligere også vært styreleder ved Stavanger kunstmuseum (1990 – 1998) og Museet for samtidskunst (1994 – 2000).

Bjelland ble i 2000 oppnevnt av Kulturdepartementet som leder for interimsstyret for «Prosjekt nasjonalt kunstmuseum» og var en av hovedarkitektene bak planene for å samle de fire nasjonale institusjonene Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum til et nytt nasjonalmuseum. Stortinget besluttet opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst i desember 2002, og Bjelland ble oppnevnt av Kulturdepartementet som institusjonens første styreleder, et verv han innehadde frem til oktober 2008.

Christian Bjelland har siden midten av 1970-åren bygget opp en betydelig samling samtidskunst. Samlingens hovedfokus er norske malere fra Bjellands egen generasjon. Samlingen inneholder sentrale verk av blant annet Leonard Rickhard, Per Inge Bjørlo og Bjarne Melgaard. Et representativt utvalg av samlingen ble utstilt på Lillehammer kunstmuseum i 2006 og i Stavanger kunstmuseum i 2009. Boken Øyenvitne – Christian Bjellands Samling ble utgitt på Forlaget Press i 2006.

I 1994 ble Bjelland utnevnt til ridder av 1. klasse av Finlands hvite roses orden og i 2005 til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år ble han utnevnt til kommandør av Finlands løves orden.[1] Bjelland er Finlands honorærgeneralkonsul i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]