Carl Joakim Brandt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl Joakim Brandt i 1884

Carl Joakim Brandt (født 15. august 1817 i Nyborg, død 27. desember 1889) var en dansk prest og forfatter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Carl Joakim Brandt ble født i Nyborg den 15. august 1817. Foreldrene hans var kjøpmannen Rasmus Peter Brandt, og den russiske visekonsulen Louise Esther (født Boesen).

Etter å ha tilbragt flere år hos sin morfar, prosten J. F. Boesen, startet han på Nyborg skole, hvor han gikk ut i 1835. På vei over Storebælt, møtte han Ludvig Nicolaus Helveg, og de stiftet et vennskap som resulterte i et langt og fruktbart samarbeid. Joakim Brandt valgte å studere teologi, og som student var han i noen år huslærer. I 1841 ble han uteksaminert som teologisk kandidat.

To år senere ble han lærer ved Waisenhuset. Denne stillingen hadde han i 10 år. I 1845 giftet han seg med Dorothea Louise Elisabeth Henningsen, som var datter av en urtehandler. Samme år den 5. oktober startet han sammen med sin svoger Rasmus Theodor Fenger ukebladet Dansk Kirketidende, som han senere, med unntak for prestetiden på landet, gav ut, delvis alene og delvis sammen med andre

I kandidatårene arbeidet han og med kirke- og litteraturhistoriske studier, og i 1851 foretok han med offentlig støtte en reise til Stockholm og Uppsala for å benytte de derværende gammeldanske håndskrifter. I 1848 var han medstifter av selskapet for Danmarks kirkehistorie, hvor han i mange år satt i ledelsen, og i 1853 deltok han i stiftelsen av den danske forening.

I 1856 ble han forstander for Grundtvigs Højskole i Marienlyst. I 1860 ble han utnevnt til sogneprest i Rønnebæk og Olstrup, og i kraft av dette var han i perioden 1868–69 medlem av den siste kirkekommisjon. I 1872 ble han Grundtvigs etterfølger som prest ved Vartov, noe han var resten av sitt liv.

Joakim Brandt har vært en av de viktigste talsmenn for Grundtvigs kirke- og skoletanker, og han har på møter og ved mangfoldige bidrag til litteraturen, særlig i Dansk Kirketidende, talt Grundtvigianismenns sak. Som prest på landet og i hovedstaden, samlet han en stor krets om sin prekestol, og flere av hans salmer, som den originale («Vær stille, Hjærte, bi paa Gud») ble felleseie. I Norsk Salmebok er han representert med en salme han oversatte.

Han skrev en bibelhistorie (Bibelsk Billedbog med Fortællinger), en hjelpebok i kristelig barneoppdragelse, og hans «Legender», noe han fikk mye ros for. Også som prest fortsatte han sine historiske studier. Han gav også ut Lucidarius (1849), en gammeldansk lesebok (1857), et utvalg av Ældre danske Digtere (1862), Dansk Klosterlæsning (1865), Romantisk Digtning fra Middelalderen (I-III, 1869-77) og, til dels sammen med R. T. Fenger, femte bind av Christiern Pedersens danske skrifter. Han gav også ut tobindsverket Den danske salmedigtning i 1846-47 sammen med L.Helveg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ilnokole.jpgDansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905).