Bishweshwar Prasad Koirala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bishweshwar Prasad Koirala (विश्वेश्वर प्रसाद कोईराला, Viśveśvara Prasāda Koīrālā) (født 8. september 1914 i Varanasi, India, død 21. juli 1982 i Kathmandu) ofte kalt B.P. Koirala eller bare BP, var Nepals viktigste ikke-adelige politiker i det forrige århundret.

Han grunnla Nepals største og viktigste parlamentariske parti, Nepals Kongressparti (Nepali Congress (NC)) og opprørsleder i den demokratiske revolusjonen i 1950 til 1951.

Han var statsminister fra 27. mai 1959 til 15. desember 1960.

To av hans brødre i Koirala-familien blei også statsministre. Den yngste av dem, G.P. Koirala, er fortsatt leder for Kongresspartiet og statsminister i Nepal.

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

B.P. Koirala levde sine første år i Biratnagar i Tarai, der hans far Krishna Prasad Koirala var en velstående forretningsmann. Men som tre-åring måtte han følge familien i eksil til India da faren falt i unåde og formuen hans blei konfiskert av statsminister Chandra Shamsher Rana.

Han studerte først ved Banaras Hindu University, tok eksamen i juss ved Calcutta University i 1937, og praktiserte etter dette flere år som jurist i Darjeeling. På 1930-tallet begynte han også å skrive skjønnlitteratur, noe han fortsatte med hele livet.

Ved universitetet i Banares var han medlem av en kommunistisk studentorganisasjon. I 1934 meldte han seg inn i Congress Socialist Party, den radikale fløya i det indiske Kongresspartiet. Under den andre verdenskrigen var han internert av britene i Dhanbad fra 1942 til 1944.

Leder av Nepals Kongressparti[rediger | rediger kilde]

Da han kom ut begynte han å engasjere seg i politikk i Nepal. I 1947 stifta han i India partiet Nepali National Congress, som gjennom sammenslåing med et annet parti blei til Nepali National Congress (NC) i 1950. Partiet hadde en klarere sosialistisk profil enn sitt indiske forbilde, og sto bl.a. for jordreform.

Etter at han vendte tilbake til Biratnagar for å hjelpe sin bror Girija Prasad Koirala med å lede en streik blant jute-arbeidere, blei han fengsla i 1947 til 1948. Et år seinere blei han fengsla igjen, men slapp ut etter store massedemonsgtrasjoner, en 27-dagers sultestreik, og protester bl.a. fra Indias statsminister Jawarharlal Nehru.

Han leda det væpna opprøret som bidro til å styrte Rana-dynastiet, gjeninnsette Shah-dynastiet ved makta og åpne for større demokratiske rettigheter i 1951. Han var innenriksminister i den første overgangsregjeringa under kong Tribhuvan, og som det ansvarlig for å kalle inn indiske styrker for å undertrykke opprørere fra hans eget parti som nekta å legge ned våpnene.

Den siste Rana-statsministeren gikk av høsten 1951 etter press fra B. P. Koirala, men kongen og hans indiske allierte ville ikke godta at BP blei ny statsminister. Isteden var hans eldre halvbror og mer konservative rival Matrika Prasad Koirala den første ikke-Rana som blei statsminister i Nepal på 105 år.

Forholdet mellom de to brødrene var nå svært dårlig. BP Koirala antydet seinere at han mente at Marika Prasad Koirala hadde vurdert å få ham likvidert.

B. P. Koirala blei i løpet av denne prosessen skuffa over sine venner i Indias Kongressparti og regjering, inklusive Nehru. Han oppfatta de indiske politikerne som arrogante, og kom til at de ikke ønska et sterkt og sjølstendig Nepal. Han var misfornøyd med at de tvang Nepali Congress til å gå med på kompromisser med Rana-rebimet, og at kongen skyntet seg langsomt med å oppfylle løftene om demokratisering.

B. P. Koiralas regjering 1959 til 1960[rediger | rediger kilde]

1950-tallet var en periode med politisk tautrekking mellom partiene og Shah-dynastiet om hvor langt demokratiet skulle få utvikle seg. Kong Tribhuvans opprinnelige løfte om en grunnlovsgivende forsamling og en grunnlov blei ikke innfridd. Hans sønn Kong Mahendra, som blei innsatt i 1956, gikk etter omfattende press med på å godta det første frie parlamentsvalget i 1959. B.P. Koiralas DC blei valgvinner, med over 2/3 av plassene i underhuset. Etter flere ukers nøling henvendte kongen seg til ham, og ba ham danne regjering.

B.P. Koiralas statsministerperiode blei problematisk. Jordreformen regjeringa foreslo førte til raseri hos de store jordeierne, det sentrale byråkratiet frykta reformer i statsadministrasjonen, og kongehuset så sin absolutte makt smuldre opp.

Slutten blei at kong Mahendra la seg på en åpent antidemokratisk linje. Den 15. desember 1960 oppløste han parlamentet, avsatte regjeringa og innførte direkte kongestyre. Det kongelige diktaturet kom til å vare helt fram til 1990. Koirala og hans nærmeste medarbeidere i regjeringa blei fengsla. Mange slapp ut etter noen måneder, men BP blei sittende i fengsel uten dom fram til 1968, til tross for at han led av strupekreft.

Fengsel, eksil og siste år[rediger | rediger kilde]

I 1961 prøvde Kongresspartiet å starte væpna kamp mot kongemakta. I starten hadde opprørsforsøket støtte av India, men da India kom i krig med Kina i 1962 ønska Delhi å unngå ekstra komplikasjoner med Nepal, og trakk tilbake all støtte til opprørerne.

Koirala slapp ut av fengselet i 1968, og tidlig i 1969 dro han i eksil til Banaras.

I India forsøkte B.P. å lansere et nytt opprørsforsøk mot kongen, denne gange uten støtte fra India. Han tok bl.a. initiativ til ei flykapring og et mislykka attentat mot Birendra Shah. Kongen fikk ham dømt til døden in absentia, og India greip inn og stoppa forsøk på å invadere Nepal. En del av våpnene Koirala samla til opprørsforsøket, overførte han seinere, på oppfordring fra den indiske regjeringa, til opprørerne i det daværende Øst-Pakistan som ikke lenge etter blei til Bangladesh.

I 1973 gjemmomførte B.P.s tilhengere ei flykapring i India, og i 1974 sto de bak et mislykka attentat mot kong Birendra.

Da Koirala vendte tilbake fra India i 1976, blei han straks arrestert, stilt for retten og anklaga for å ha forsøkt å starte væpna revolusjon. Kraftig internasjonalt press gjorde at han blei løslatt og fikk reise til USA for å få medisinsk behandling. Han blei arrestert igjen da han kom tilbake fra New York i 1977. I mars 1978 blei han frikjent for alle anklager om landsforræderi og undergraving.

Kongresspartiet sprakk på slutten av 1970-tallet i praksis i to, en fløy leda av B. P. Koirala og en annen, mer moderat fløy leda av Bakhan Sing Gurung.

B. P. blei internert under studentdemonstrasjonene i 1979. Kong Birendra reagerte på demonstrasjonene med å arrangere ei folkeavstemning om det monarkistiske, partiløse Panchayat-systemet i 1980. Kongens side fikk 55% av stemmene, men blei anklaga for valgfusk. Sjøl om Koirala personlig var innstilt på å godta resultatet av avstemninga, insisterte partiet hans på valgboykott, og B.P. Koirala oppfordra derfor også til boikott av parlamentsvalget i 1981.

I januar 1982 talte B.P. til et stort folkemøte i Ratna Park i Kathmandu. Da han døde i juli samme år fulgte en halv million ham til grava.

Arven etter BP og Koirala-familien[rediger | rediger kilde]

B. P. Koirala reknes også som en av Nepals beste forfattere i det forrige århundre. Særlig de sjølbiografiske arbeidene hans har fått strålende kritikker.


Arven etter B.P. Koirala fortsetter å dominere Kongresspartiet i Nepal. Etter demokratiopprøret i 1990, som gjorde NC til parlamentets største parti i valga i 1991 og 1999, er hans yngre bror og nære medarbeider Girija Prasad Koirala partileder. Mange medlemmer av Koirala-familien er viktige i ledelsen for Kongresspartiet.


B.P.s sønn, Prakash Koirala (født 1948), var parlamentsmedlem, men blei ekskludert fra NC i 2005 fordi han gikk inn som minister i kuppregjeringa til kong Gyanendra. Han er far til Manisha (se nedafor).

B.P.s sønnedatter, filmskuespilleren og danseren Manisha Prasad Koirala, blei på 1990-tallet en berømt stjerne i Bollywood.

Se også[rediger | rediger kilde]