Girija Prasad Koirala

Girija Prasad Koirala
Født	20. feb. 1925; Saharsa
Død	20. mars 2010 (85 år); Katmandu
Beskjeftigelse	Politiker
Embete	Nepals president (2007–2008); Nepals statsminister (1991–1994); Nepals statsminister (1998–1999); Nepals statsminister (2000–2001); Nepals statsminister (2006–2008) ;
Utdannet ved	Kirori Mal College; Delhi-universitetet; Adarsha Higher Secondary School
Far	Krishna Prasad Koirala
Søsken	Matrika Prasad Koirala; Bishweshwar Prasad Koirala; Tarini Prasad Koirala
Barn	Sujata Koirala
Parti	Nepals Kongressparti
Nasjonalitet	Nepal
	Girija Prasad Koirala på Commons

Girija Prasad Koirala (गिरिजा प्रसाद कोईराला, Girijā Prasāda Koīrālā) også kjent som GP og uformelt, blans hans tilhengere, som Girijababu, født 1924 eller 1925 i Tadi, Saharsha distrikt, Bihar, India, død 20. mars 2010 i Kathmandu) var en statsminister i Nepal, leder av Nepals Kongressparti og den yngste av tre brødre i Koirala-familien som alle blei statsministre.

GP har vært statsminister fem ganger:

Fra 26. mai 1991 til 30. november 1994.
Fra 15. april 1998 til 31. mai 1999.
Fra 22. mars 2000 til 26. juli 2001.
Fra 1. mai 2006 til 1. april 2007
Igjen i Nepals overgangsregjering 2007 fra 1. april 2007.

Han er den demokratisk valgte statsministeren som har sittet lengst.

Partiorganisator for B. P. Koirala[rediger | rediger kilde]

B. P. Koirala var sønn av Krishna Prasad Koirala, en forretningsmann fra Biratnagar som blei fengsla i Nepal for sin støtte til den indiske sjølstendighetsbevegelsen, og døde i fengsel i 1943.

Girija Prasad vokste opp med et nært forhold til sin eldre og mer berømte bror, Bishweshwar Prasad Koirala (kjent som BP), og arbeidet så lenge han levde også mest i skyggen av ham.

I hele B. P. Koiralas levetid kom GP til å fungere som en av hans nærmeste håndtlangere, som bl.a. jobba med å sette ut BPs ønsker i livet på den indre organisatoriske fronten i Kongresspartiet.

Da B. P. stifta Nepals Kongressparti, var en av GPs første partioppgaver å delta i ledelsen av ei stor streik blant jute-arbeidere i Kiorala-familiens hjemby Biratnagar i 1947.

Han fulgte med sin bror i eksil til India da B. P. kom ut av fengsel i 1968 etter kong Mahendras statskupp i 1960. I India arbeidet han bl.a. med å skaffe våpen som skulle brukes i BP Koiralas plan om å starte et nytt væpna opprør mot diktaturet. Han var også en av planleggerne bak ei flykapring, og trolig også et feilslått attentat mot kong Birendra.

Da BP vendte hjem til Nepal i 1977 blei GP hans viktigste redskap for å lede partiapparatet i landet. Dette la også grunnlaget for hans maktposisjon i partiet, som seinere gjorde det mulig for ham å ta over ledelsen.

Da BP Koirala lå på dødsleiet, ga han partiledelsen til et triumvirat av gamle partiveteraner som hadde vært med fra slutten av 1940-tallet: Ganesh Man Singh, Krishna Prasad Bhattarai (som blei partiets president) og broren G. P. Koirala, som blei organisasjonssekretær.

Partileder og statsminister[rediger | rediger kilde]

Kongresspartiet var den ene av de to store vinnerne i den demokratiske revolusjonen i 1990 som gjeninnførte parlamentarisk demokrati i Nepal. (Den andre store vinneren var den moderate fløya i den kommunistiske bevegelsen, under opprøret organisert i Den Forente Venstrefronten.)

K. P. Bhattarai blei Kongresspartiets statsminister i regjeringa som skulle forberede valg. Den Forente Venstrefronten var innstilt på å stille sammen med Kongresspartiet, og dette skal også ha vært Bhattarais ønske. Men G. P. Koirala besøkte Washington seinhøstes 1990, og fikk klar beskjed fra president Bush (senior) om at samarbeid med kommunistene var uforenelig med støtte fra USA. Han satte derfor gjennom at Kongressen i januar 2001 avslo valgsamarbeidet. Det førte til at de to største moderate kommunistpartiene straks forente seg i det nye Nepals Konnunistiske Parti(forente marxist-leninister) (vanligvis kalt UML), som har vært Kongressens store konkurrent og utfordrer i parlamentarisk politikk i Nepal i alle år seinere.

Kongresspartiet vant valget i 1991, men UML gjorde det uventa godt. Statsminister Bhattarai blei overraskende slått ut av parlamentet av UMLs sekretær Madan Bhandari, som opp til da hadde vært ganske ukjent. Det åpna for at G. P. Koirala nå også kunne ta over statsministerposten for Kongressen. Han krangla med partiets ærespresident G. M. Singh, som nå forlot politikken, og pressa tilhengerne av Bhattarai ut av ledende posisjoner. Dermed sikra han seg at triumviratet som hadde leda partiet etter BPs død blei erstatta av ham sjøl.

Koirala leder kongressen mot høyre[rediger | rediger kilde]

G. P. Koirala var statsminister for første gang fra 26. mai 1991 til 30. november 1994. Perioden skulle bli vanskelig og gi et forvarsel om framtidige problemer både for det parlamentariske systemet i Nepal og for splittelsene som skulle følge G. P. Koiralas lederskap i Kongresspartiet.

Koirala tok over i en periode med store forventninger. Særlig gjaldt det fattigfolk utover landsbygda, nasjonale og religiøse minoriteter, medlemmer av lavkaster og kvinner, og folk som håpa på rask demokratisering og modernisering.

Hans eldre bror B. P. Koirala hadde mesteparten av sitt liv blitt oppfatta som en radikal opposisjonell. Han hadde leda Kongresspartiet i radikal sosislistisk retning, og hans korte statsministerperiode i 1959 til 1960 bl.a. for hans forsøk på å få gjennom jordreform.

I forhold til det kom G. P. Koirala til å bli oppfatta som en leder som vrei Kongresspartiet kraftig til høyre.

Mange tidligere tilhengere av det autoritære, monarkistiske Panchayat-systemet fra før 1990 gikk nå inn i Kongressen. Med støtte av regjering og spesielt innenriksministeren Khum Bahadur Khadka gikk de til angrep på fattigfolk og venstreorienterte som hadde reist seg mot dem i 1990, ikke minst i de vestlige delene av landet der maoistopprøret brøyt ut i 1996. Amik Sherchan har sagt at uten Koirala som statsminister 1991 til 1994 hadde det kanskje ikke blitt noe opprør i det hele tatt.

Det Internasjonale Pengefondet og andre utenlandske interesser pressa også på for å få gjennom sparebudsjetter og markedstilpasning. De store reformene som mange hadde håpa på dukka ikke opp, jordreform var det ingen tegn til. Når det gjaldt representasjon for lavere kaster, sank den faktisk i parlamentet etter at demokratiet blei innført. Kongresspartiet hadde også vært medpå å skrive en ny grunnlov som gjentok diktaturets formuleringer om at Nepal er en hinduistisk stat, noe både religiøse minoriteter og sekularister og demokrater var svært skuffa over.

Samtidig hadde Kongresspartiet nå fått konkurrenter til venstre for seg UML og de andre, mindre kommunistpartiene tok over rolla som radikal opposisjon. En tidlig konflikt med statsfunksjonærene forsura Koiralas forhold til de statsansatte og bidro til at UML befesta seg som det sterkeste partiet blant dem. Demonstrasjoner i Kathmandu, ofte leda av de radikaleste kommunistpartiene, førte flere ganger til at politiet skøyt og drepte mange demonstranter, og førte til sinne mot regjeringa.

Indre strid feller Koiralas regjering[rediger | rediger kilde]

Men det som endelig skulle felle Koiralas første regjering, var strid innafor Kongresspartiet. K. P. Bhattarais tilhengere var ikke innstilt på å godta at Koirala styrte partiet aleine. Da Madan Bhandari (som hadde slått ut Bhattarai av parlamentet i 1991) døde i ei ulykke i 1993, så de omvalget i hans krets tidlig i 1994 som en ny sjanse til å få Bhattarai inn i parlamentet og tilbake i ledelsen. Men Bhattarai blei igjen slått av UMLs kandidat, som denne gangen Bhandaris enke. Bhattarais tilhengere mente at Koirala hadde sabotert valgkampen for å hindre at rivalen blei valgt inn.

Følgen var at mange tilhengere av Bhattarai unnlot å stemme for trontalen i mai 1994. Koirala oppfatta dette som at han hadde flertallet mot seg, og utlyste nyvalg. Kongresspartiet tapte valget. UML blei parlamentets største parti, de høyreorienterte monarkistene gikk også fram, og Koirala var for ei tid ikke lenger den eneveldige partilederen.

Kampen mot S. B. Deuba[rediger | rediger kilde]

Etter et intermesso med ei mindretallsregjering fra UML fikk Kongresspartiet statsministeren igjen i 1995. Men denne gangen var det Sher Bahadur Deuba, en ny rival som var en generasjon yngre enn Koirala, som fikk posten.

Åra som kom skulle bli ei heksegryte av intriger og kamp mellom parlamentets største partier, som alle skulle komme til å sprekke, og innafor Kongresspartiet sjøl. G. P. Koiralas hensynsløse kamp for makta i partiet mot Deuba og K.P. Bhattarai bidro sterkt til å hold gryta kokende.

Etter at indre opposisjon i partiet bidro til at Deubas regjering brøyt sammen i mars 1997 tok Koirala over som parlamentarisk leder igjen. Men det var først i september han klarte å få Kongresspartiet inn i regjering igjen, etter en avtale med lederen av den ene delen av det høyremonarkistiske partiet, Surya Bahadur Thapa. I mars 1998 tok Koirala over for Thapa etter en avtale de to hadde gjort på forhånd. Dermed var han statsminister for annen gang.

Men Koirala nytta statsministerposten til straks å kaste Thapas parti ut av regjeringa, og isteden lage en rein mindretallsregjering. Resultatet var at Thapa blei rasende og gikk i opposisjon. Nepals Kommunistiske Parti (m-l), et nytt parti som nettpp hadde splitta seg ut av UML og tatt med seg omtrent halve parlamentsgruppa, var også mot regjeringa. Koiralas regjering overlevde ved at den fikk støtte fra UML og det andre høyremonarkistiske partiet, leda av Lokendra Bahadur Chand.

Koirala ga ordre til store politiangrep mot de maoistiske opprørerne. Det kosta mange menneskeliv, også blant fattige bønder som ikke deltok i opprøret. Koirala måtte betale erstatning til etterlatte og trekke tilbake lovforslag om ekstraordinære fullmakter til politiet.

I september 1998 tok han NKP(m-l) inn i regjeringa, men de gikk ut igjen i desember, etter krangel om taburetter og politikken overfor maoistene. Dermed utløste Koirala nyvalg, og tok UML inn i regjeringa fram til valget. På under et år hadde han nå alliert seg med, og brutt med, alle de 4 andre største partiene i parlamentet.

Splittelsen i UML gjorde at Kongressen fikk reint flertall i valget i 1999. Men for å unngå partisplittelse før valget, måtte GP love at K. P. Bhattarai skulle ta over som statsminister etter valget.

Koirala hadde flertallet i parlamentsgruppa. Han bygde opp en kritikk av Bhattarai bl.a. ved å stå fram som hauk i borgerkrigen og anklage statsministeren for å ikke klare å slå ned maoistene. I mai 2000 måtte Bhattarai gå, og GP blei statsminister for 3. gang.

Statsministerperioden 2000 til 2001[rediger | rediger kilde]

G. P. Koiralas 3. statsministerperiode blei ekstremt vanskelig og endte i politisk nederlag.

I 2000 blei han anklaga for korrupsjon. Dette førte til at opposisjonen boikotta vårsesjonen 2001, og regjeringa fikk utretta svært lite.

Samtidig gikk maoistene sterkt fram. De dreiv politiet helt ut av store områder på landsbygda, og begynte å opprette lokal administrasjon. De dårlig trente og utrusta politistyrkene viste seg ute av stand til å stå imot de stadig større maoistangrepa. Regjeringas mottiltak, som bl.a. var å prøve å utvikle en paramilitær politistyrke, viste seg virkningsløse.

Både Koirala, politiledelsen og andre pressa på for å få hæren til å delta i kampen mot opprørerne. Men ifølge grunnlova fra 1990 hadde kongen fått viktige særrettigheter (bl.a. takket være G. P. Koirala), bl.a. den øverste kommandoen over hæren. Kong Birendra nekta å la hæren bli satt inn i borgerkrigen.

På den ene sida ønska regjeringssjefen å trappe opp krigen, på den andre sida forsøkte han å få til fredsforhandlinger med opprørerne. Det var kontakter mellom Kongresspartiet og NKP(Maobadi) høsten 2000, og begge parter hadde sagt seg prinsipielt villige til å forhandle. Men maoistene anså Koirala som sin verste fiende, og ønska ikke å forhandle med ham. Prachanda sammenlikna våren 2001 Koirala med Hitler.

På forsommeren 2001 var Koirala derfor nærmest lamma på alle fronter.

1. juni 2001 blei landet sjokkert av massakren i Kathmandus slott. Kong Birendra, kronprinsen og arveprinsen var blant de 10 i kongefamilien som blei skutt. Ifølge den offisielle forklaringa var den skyldige kronprins Dipendra, men de fleste i Nepal trodde at den nye kongen, Gyanendra på en eller annen måte sto bak. Dette førte til protestdemonstrasjoner der mange blei drept.

Koirala blei totalt overraska av massakren. Kongehuset informerte heller ikke ham og regjeringa i dagene som fulgte, men behandla spørsmåla om etterforskning og arvefølge uten å konsultere med ham.

Sammen med kraftige maoistangrep mot politiet underminerte det statsminister Koiralas stilling så sterkt at han måtte trekke seg i juli, til fordel for sin rival i Kongresspartiet Deuba.

Partisplittelsen 2002[rediger | rediger kilde]

Sher Bahadur Deuba mente at han lett ville klare å forhandle fram fred med maoistene. De svarte også straks positivt på hans ensidige våpenhvile, og høsten 2001 starta den første runden med forhandlinger mellom regjeringa og opprørerne.

Men forhandlingene førte ikke fram, og i november brøyt borgerkrigen ut igjen. Nå var også hæren med i kampene, som blei langt blodigere enn før. På det neste halvåret kosta krigen flere liv enn i de 5 1/2 åra fra februar 1996 til juli 2001.

Deuba, som følte seg sveket av maoistene, slo nå helt om. Med kong Gyanendras støtte innførte han unntakstilstand, forbøy pro-maoistiske og andre organisasjoner og aviser, og ga hæren frie hender til å bryte lov og menneskerett i kampen mot opprøret.

På våren 2002 nytta Koirala sin stilling som leder for Kongresspartiet til å få vedtatt at partiet ikke tillot forlenging av unntakstilstanden. Deuba svarte med å oppløse parlamentet (som var valgt i 1999) den 22. mai. Koiralas og Deubas fløyer i partiet ekskluderte hverandre gjensidig, og da retten vedtok at Koiralas fløy hadde rett til partinavnet, stifta Deuba-tilhengerne det nye partiet Nepali Congress (Democratic). Parlamentsgruppa blei delt omtrent på midten. Dermed var ikke Nepals Kongressparti det største partiet i parlamentet fra 1999 lenger, men var passert av UML.

«Koirala-klanen» befester grepet om partiet[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av Koiralas tradisjonelle motstandere forlot Kongressen sammen med Deuba.

G. P. Koirala nytta sjansen til å styrke grepet om ledende partiorganer ved å sette inn en mengde familiemedlemmer. «Koirala-klanen» var upopulær i partiet. G.P. sjøl blei kritisert for å være en geriatrisk politiker som klamra seg til makta, flere av familiemedlemmene blei anklaga for udugelighet og korrupsjon.

Det vokste også fram en radikal opposisjon mot krigen, bl.a. i ungdoms- og studentbevegelsen.

Disse motsetningene har prega Nepals Kongressparti til nå.

Mellom kongen og maoistene oktober 2002 til våren 2005[rediger | rediger kilde]

I oktober 2002 gjorde kong Gyanendra sitt første statskupp. Han avsatte Deuba, og begynte å følge sin fars og bestefars taktikk med å utnevne svake statsministre uten parlamentarisk og politisk støtte.

Som leder for Nepals Kongressparti danna G. P. Koirala en front av parlamentariske partier mot dette, og for gjenninføring av demokratiske retter og parlamentarisme. I fronten deltok i første omgang UML, Tarai-partiet NSP og de små parlamentariske venstrepartiene. Deubas NC(D), deltok ikke. Kongressen og NC(D) var nå hovedfiender blant de parlamentariske partiene.

Etter at de to viktigste monarkistlederne hadde vært statsministre, utpekte Gyanendra sommeren 2004 Deuba til statsminister enda en gang. UML brøyt nå ut av Kongressens front og gikk inn i Deubas regjering, bl.a. sammen med en fløy av monarkistene.

NKP(Maobadi) begynte å fri til de parlamentariske partiene for å få til en felles front med dem mot kongen. Under våpenhvilen og forhandlingene i 2003 var det minst et møte mellom Koirala og Prachanda. Men Koirala avviste disse invittene.

Gyanendras statskupp i 2005 og Sjupartialliansen[rediger | rediger kilde]

Etter Gyanendras andre statskupp i februar 2005, da han gjorde det klart at han planla et nytt kongelig diktatur med bare rojalistiske partier, blei Sjupartialliansen for demokrati i Nepal danna.

Alliansen hadde med de samme 5 partiene som i Kongressens gamle allianse fra 2002 – 2003, med NC(D) og ei samling små kommunistpartier i tillegg. I praksis var den styrt av Nepals Kongressparti og UML, og G.P. Koirala var den reelle lederen.

Regjeringa i India hadde på forhånd advart Gyanendra mot statskuppet. Nå tok den initiativ til en internasjonal blokade mot ham, som også fikk USA til å slutte å levere våpen til hæren. India tok også kontakt med NKP(Maobadi), noe som blei klart da nestlederen Baburam Bhattarai sensasjonelt dukka opp i Delhi.

Kongresspartiet har historisk vært det partiet som sto nærmest India i Nepal. Mange kommentatorer mente derfor at Indias regjering spilte ei viktig rolle når Sjupartialliansen våren 2005 også forbedra sitt forhold til maoistene. På forsommeren tok Kongressen og UML imot maoistenes invitasjon til å organisere store møter i maoistkontrollerte områder.

12-punktsavtalen november 2005 - avtalen om opprøret i 2006[rediger | rediger kilde]

Tidlig på høsten var det klart at en avtale i praksis var på plass. Formelt blei forhandlingene sluttført av representanter for Kongressen, UML og NKP(M) i Delhi i november, der maoistene og Sjupartialliansen offentliggjorde den såkalte 12-punktsavtalen. Dette viste også at Indias regjering stilte seg bak avtalen mellom de parlamentariske partiene og maoistene.

Fra nå av var det klart at Sjupartialliansen hadde svingt over til å støtte maoistene i borgerkrigen.

Etter ei vellykka boikott av kong Gyanendras lokalvalg (bare i byene, og bare med rojalistiske partier) i februar 2006, møttes partiene igjen til forhandlinger i India i mars, der de gjorde avtalen om det felles opprøret i april.

Forhandlingene blei fra Kongresspartiets side leda av G.P. Koiralas nære medarbeidere og familiemedlemmer. Flere av de mindre partiene prodesterte mot Kongressens og UMLs dominans. G. P. Koiralas gamle konkurrent Deuba forsøkte å stoppe avtalen i mars.

Koirala blir statsminister april 2006[rediger | rediger kilde]

Etter 20 dagers stadig voksende protester i april 2006, ga Gyanendra opp diktaturet. Han gjeninnsatte parlamentet var valgt i 1999, og hadde vært oppløst siden mai 2002.

Sjupartialliansen for demokrati i Nepal nominerte GP Koirala som sin statsministerkandidat. 28. april blei han utnevnt av kongen og gjenvalgt av parlamentet som statsminister for fjerde gang.

Maoistene var skarpt kritiske til at Sjupartialliansen godtok kongens kapitulasjon, og at Koirala tok imot statsministervervet fra kongen.

Koirala, som var 81 år og lungesjuk etter et langt liv som røyker, var nå så sjuk at det på forhånd blei ytra tvil om han kunne være tilstede ved gjenvalget. I første omgang blei han erklært som statsminister uten at han sjøl var tilstede.

I løpet av mai utvida Koirala skritt for skritt regjeringa, der Kongresspartiet var sterkeste part, til tross for at UML nå var større i parlamentet.

Motsetninger under fredsforhandlingene[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019906, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ The New York Times, www.nytimes.com^{[Hentet fra Wikidata]}

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

G.P. Koirala – offisiell biografi (På engelsk. Offisiell nettside.)
Sick Koirala becomes new Nepal PM (På engelsk. Om gjeninnsettelsen og Koiralas sjukdom. BBC 27. april 2006.)

[hash-8a54d177310d8f8d8bd5d5e727e2c2c7007b871a-1] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019906, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-ec3da530dbacbe39beda8738136edd93e8ff9898-2] The New York Times, www.nytimes.com^{[Hentet fra Wikidata]}

[1]

[2]