Anleggsmiddel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Anleggsmidler, også kjent som håndfaste aktiva, er i regnskapsfaget definert som eiendeler bestemt til varig eie eller bruk[1] . I en bedrift blir disse kjøpt for kontinuerlig og langsiktig bruk, med hensikt om å skape profitt. Denne gruppen inkluderer produksjonsutstyr, kontormaskiner, langsiktige fordringer (over ett år til tilbakebetaling), bygninger, tomt og lignende.

Verdivurdering[rediger | rediger kilde]

Anleggsmidler skal verdivurderes til anskaffelseskosten og skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan[2] , som vil si at utgiften som påløp ved anskaffelsen skal kostnadsføres over anleggsmiddelets økonomiske levetid i resultatregnskapet. Aktivaenes regnskapsmessige verdi blir derfor redusert (med unntak av tomt) ved bruk av ulike avskrivningsmetoder. Bedriften må selv estimere en rimelig levetid for anleggsmiddelet, som brukes i utregningen av avskrivningskostnadene. Anleggsmidler skal også nedskrives "..ved verdifall som forventes ikke å være forbigående".[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]