Ad hominem-argument

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ad hominem circumstantiae)
Gå til: navigasjon, søk

Ad hominem-argument eller personangrep (latin argumentum ad hominem, «argument mot mennesket»), er en tankefeil der en søker å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den personen eller organisasjonen som fremsetter argumentet i stedet for å tilbakevise selve argumentet. På folkemunne kalles det å «ta mannen i stedet for ballen» eller «angripe person i stedet for sak».

Varianter[rediger | rediger kilde]

  1. Argumentum ad personam, utskjelling, eller utskjellende personangrep.
  2. Forgifte brønnen, eller «brønnpissing».
  3. Argumentum ad hominem tu quoque – personens argument søkes tilbakevist ved å hevde at vedkommende ikke lever som han lærer.
  4. Argumentum ad hominem circumstantiae, angrep på persons omstendighet. For eksempel at vedkommende tilhører en gruppe som har interesse av å argumentere for et gitt standpunkt, men bare når man med det mener at det tilbakeviser eller svekker vedkommendes argument. Merk: Om et argument støtter en konklusjon eller ikke er uavhengig av hvem som fremfører det. Det er en irrelevant innvending.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Eksempel 1: ad hominem tu quoque

Far til Per: Det er vitenskapelig bevist at røyking er helseskadelig, det er kreftfremkallende, det forverrer blodomløpet og det kan til og med forårsake impotens. Derfor bør du ikke røyke.
Per: Åhh! Men du røyker jo sjøl, jo!

Merk at dette er en tankefeil bare forsåvidt som Per (eller andre) tror at innvendingen om at far ikke lærer som han lever, er en relevant innvending mot det standpunkt eller det argument som far her argumenterer for.

Eksempel 2: forgifte brønnen

Per: Det finnes bare en Gud, for det står i Bibelen, og det som står i Bibelen er sant.
Pål: Håhh, det han derre derre Per sier, det må dere ikke høre på, for han er kristenfundamentalist!

Om et argument støtter et standpunkt eller ikke, er uavhengig av om en person er kristenfundamentalist eller ikke. Men dette eksemplet illustrerer at selv om en stakkar ikke er kar om å tilbakevise et argument, men føler seg tvunget til å gripe til en tankefeil og dermed ikke lykkes i å tilbakevise det argumentet han satte ut for å tilbakevise, så er det ikke dermed sagt at det ikke tilbakeviste argumentet dermed er holdbart, for Per begår nemlig her selv en en tankefeil (sirkelargument). Men merk igjen: Om man har innsett at et argument er en tankefeil, og at premissene ikke støtter en konklusjon, er det ikke dermed noen grunn til å tro at konklusjonen er usann. Det var bare tankefeilen som mislyktes i å fremføre noen grunn til å tro på den. Trekker man den slutningen, begår man det som kalles tankefeil-tankefeilen (engelsk «fallacy fallacy»).

Uttrykket «brønnpissing»

Uttrykket «brønnpissing» ble for øvrig særlig kjent i norsk offentlig debatt etter at forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte det i en kronikk i Dagbladet 5. januar 1961. Der beskrev han en brønnpisser som en som forgifter den politiske debatten ved å stemple fredsaktivister og NATO-motstandere som samfunnsfiender og skjulte kommunister.

Begrunnelse[rediger | rediger kilde]

Feilen består her i å fremføre irrelevante innvendinger, og ignorere det at det ikke er motstanderes karakter, interesser, motiver og hensikter, eller viljestyrke som avgjør om det argument vedkommende fremfører er holdbart eller ikke, eller støtter opp om det standpunkt som vedkommende forsvarer.

Det besnærende ved det[rediger | rediger kilde]

En grunn til at denne typen argumenter overtaler er at det kan avlede oppmerksomheten fra saken selv, og at det kan gi den som bruker det et psykologisk overtak. Det kan forlede den som blir utsatt for det til å gi seg til å forsvare seg mot angrepet, i stedet for å holde tråden. Det kan også skape inntrykk av at det er den som angripes gjennom ad hominem-argumentasjonen som er på defensiven.