GPRS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

General Packet Radio Service (GPRS) er en standard for trådløs dataoverføring med mobilkommunikasjon over GSM mobiltelefonnettet. Den ble tatt i bruk kommersielt i 2000.

Mens GSM har en maksimal dataoverføringshastighet på 9,6 kbps med datakommunikasjon som en oppkoblet mobiltelefonsamtale, og (inntil 38,4 kbps. med HSCSD), er makshastigheten til GPRS på 171,2 kbps. Dette er imidlertid en teoretisk øvre hastighet, den praktiske begrensingen er på ca. 40 kbps på grunn av begrensing i mobiltelefonene.

GPRS ble introdusert i Norge i begynnelsen av 2001. GSM er en pakkesvitsjet teknologi der en pågående samtale bruker hver 20.-del av basestasjonens kapasitet til sending og mottak av digitaliserte, komprimerte og krypterte lydfil-pakker.

GPRS benytter de 20.-delene av basestasjonens kapasitet som ikke brukes til telefonsamtaler, men når det ikke overføres data brukes ingen av 20.-delene. Dette gir en forbindelse som alltid er på, dvs. at man kan motta e-post, surfe på Veven, e.l. uten å måtte koble seg opp først.

I stedet for tellerskritt betaler man enten en fast månedsavgift, en dagsavgift eller for de datamengdene som blir overført. Mobiltelefoner som støtter GPRS kalles gjerne GPRS-terminaler, og støtter et visst antall såkalte tidsluker opp og ned. I GPRS-alternativet som tilbys av bl.a. Netcom er en tidsluke på 13,4 kbps. Hvis en telefon da støtter f.eks. 2+1 tidsluker, betyr dette at den gir en hastighet på 26,8 kbps. for mottak, og 13,4 kbps. for sending av data. Brukerne i GSM-nettet deler på kapasiteten for GPRS som er tilgjengelig, slik at ytelsen i praksis kan variere i den tiden man er oppkoblet.

Dersom all kapasitet på basestasjonen er oppbrukt, vil taletrafikk ha prioritet fremfor data og dataoverføringshastigheten vil synke. GPRS er en såkalt 2,5G-teknologi, mens UMTS er 3G eller tredje generasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]