Évariste Régis Huc

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
AbbeHuc.jpg
Litang i 1840-årene, tegning av Huc og Gabet i Souvenirs d’un voyage dans la Tartarie, le Thibet et la Chine pendant les années 1844, 1845 et 1846

Évariste Régis Huc (født 1. august 1813 i Caylus i Tarn-et-Garonne i Frankrike, død 31. mars 1860 i Paris) var en fransk katolsk prest og kinamisjonær, særlig kjent for sine reiseskildringer.

Virke[rediger | rediger kilde]

Huc inntrådte i en alder av 24 års alder i presteordenen lasaristene i Paris og ble i 1839 sendt til Kina som misjonær. Etter grundige forberedelser ved lasaristenes seminar i Macao, der han også lærte seg kinesisk, la han ut på reise innover i landet.

Han innrettet seg etter lokal skikk og opptrådte i sitt ytre så mye som mulig likt en kineser, han bar lang kappe og hårpisk. Etter å ha forkynt kristendommen både i de søndre og de nordlige delene av det egentlige Kina utvidet han sin misjonsvirksomhet til Mongolia og Tibet. Samtidig ville han gjøre disse landenes folk, språk og skikker mer kjent i Europa.

Etterhvert ble han ledsaget av en annen lasaristmedbror, Joseph Gabet, og en ung tibetansk prest som hadde konvertert til katolisismen. Med dem gjennomførte han en eventyrlig og strabasiøs reise till Lhasa, og ankom der i januar 1846. Der var han och hans ledsagere på god vei til å grunnlegge en viktig misjonsstasjon, til den kinesiske sendemann forbød dem å forbli i Tibet. De ble samme år sendt tilbake til Guangzhou, der Huc forble i nesten tre år.

Med svekket helse returnerte han til Europa i 1852.

Huc evnet å meddele sine opplevelser på en enkel, klar og populær måte, og vant seg et aktet navn som reiseskildrer. Det viktigste av hans arbeider i denne gate er Souvenirs d’un voyage dans la Tartarie, le Thibet et la Chine pendant les années 1844, 1845 et 1846 (1850).

En oppfølger til boken, L’empire chinois (1855), vant en pris fra Det franske akademi. Han utgav også Le christianisme en Chine (1857–58).

Sannhetsgehalten i hans Souvenirs, flere ganger bestridt, er etterhvert blitt bekreftet av Mark Bell, Rockhill og prins Henrik av Orleans. Nye arkivfunn har også bekreftet mange av Hucs opplysninger.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leys, s. 90.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Simon Leys: «Peregrinations and Perplexities of Père Huc», i The Burning Forest: Essays on Chinese Culture and Politics, s. 47-94. New York: Holt, 1986.