Cellofan
Cellofan er en tynn gjennomsiktig, plastlignende folie lagd av regenerert cellulose. Folien har lav permeabilitet for luft, oljer og bakterier, noe som gjør den anvendelig i mange forpakningsformål. Den er 100 % bionedbrytbar.
Produksjon[rediger | rediger kilde]
Fremstillingsmåten er lik som for viskose frem til ekstruderingen, men det ektruderes gjennom en slisse i stedet for en dyse (spinrette).
Cellulose blir oppløst i kaustisk soda.
- (C6H10O5)n + nNaOH → (C6H9O4ONa)n + nH2O
Løsningen blir presset mellom valser for å få ut overskudd av væske og danner ark. Arkene hakkes eller kuttes opp til pulver. Pulveret «eldes» i kontakt med oksygen. Deretter blir pulveret blandet med karbondisulfid og temperaturen holdes på 20 – 30 °C for å få en kontrollert reaksjon. Det dannes da cellulosexantat.
- (C6H9O4ONa)n + nCS2 → (C6H9O4O-SC-SNa)n
Pulveret skifter farge til gult. Det gule pulveret blir løst i lut og det dannes viskose. Viskoseløsningen får stå å «modne».
- (C6H9O4O-SC-SNa)n + nH2O → (C6H10O5)n + nCS2 + nNaOH
Etter modningen blir viskoseløsningen filtrert for å fjerne eventuelle forurensninger. Løsningen blir så avgasset for å fjerne luftbobler. Detter går løsningen til ekstrudering gjennom en slisse inn i et syrebad av svovelsyre.
- (C6H9O4O-SC-SNa)n + ½nH2SO4 → (C6H10O5)n + nCS2 + ½nNa2SO4
Det dannes da en film som går videre gjennom flere bad for å vaske bort restkjemikalier, bleking og behandling med glyserol for å gjøre filmen mindre sprø.
Anvendelse[rediger | rediger kilde]
Cellofan anvendes mye til forpakninger. Særlig egnet til matvarer siden permeabiliteten er lav. Det anvendes i tape. Anvendes som et slippmiddel under produksjon av glassfiber og gummi, som halvgjennomtrenglig membran i enkelte typer batterier.
Bruken av cellofan har gått ned siden 1960-årene, på grunn av at plastprodukter har overtatt applikasjonene. Siden det er 100 % biodegraderbart har det fått økt popularitet i matvareforpakninger.[1][2]
Historie[rediger | rediger kilde]
Cellofan ble oppfunnet av den sveitsiske kjemikeren Jacques E. Brandenberger da han var ansatt i en restaurant. I 1900 ble han inspirert av vinsøl på en duk og fant ut at han skulle lage en duk som var væskeavstøtende i stedet for absorberende. Etter litt prøving med viskosebeleggninger på tøy kom han frem til cellofan. Det tok enda ti år innen han hadde perfeksjonert cellofanfilmen. I 1912 konstruerte han en maskin for fremstillingen og kalte produktet «Cellophane» fra cellulose og diaphane (gjennomsiktig). Året etter ble produksjonen industrialisert.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ at Pak-Sel Inc Arkivert 24. januar 2009 hos Wayback Machine. Accessed March 2007.
- ^ Biodegradable cellophane at Green Earth Office Supply. Accessed March 2007.
- ^ Hounshell, David A. (1988). Science and Corporate Strategy: Du Pont R&D, 1902-1980. Cambridge University Press. s. 170. ISBN 0521327679.