Hvalbarde
- «Barde» omdirigeres hit. Se også skald.
Bard eller barde (av norr. barð som betyr skjegg og trolig stammer fra lty. eller nederl.), også kalt hvalbarde og hvalbein, er en benlignende substans som ligner en hårkam og består av proteinet keratin og mineralet hydroksylapatitt (en form for apatitt som blant annet også utgjør en hovedkomponent i tannemalje).
Bardehvalene er de eneste dyrene på kloden som har utviklet barder. Bardene sitter eller henger ned fra overkjeven på dyret og kan minne om en hårkam. De er trekantede i formen og varierer mye i lengde, alt etter dyrets størrelse og art. Langs bardekantene er det et hår- eller børstelignende lag med varierende lengde. Bardene er fleksible og fungerer som et sil-lignende fangst- og spiseorgan for hvalene, som filtrerer mat og vann over bardene.
Retthvalene, som har mange lange og fine barder, svømmer sakte, typisk 2-8 km/t (artsavhengig), gjennom vannet og filtrerer ut de minste organismene som hoppekreps, krill og andre zooplankton. En nyere studie viser at grønlandshvalens barder, som er svært lange og myke, fungerer som et nett (det floker) når dyret svømmer med en hastighet på er cirka 0,8 m/s med åpen kjeft, noe som er typisk for arten. Tester gjort i tank med ulik fart viser at grønlandshvalens barder fanger best ved nettopp denne svømmehastigheten.[1]
Finnhvalene svømmer fortere, opp mot 40-50 km/t (Virginie Bouetel[2], 2005), mot byttet med åpen kjeft, der underkjeven kan stå i 90° vinkel, samtidig som hvalen sluker opp mot 60 m³ vann, slik at strupeposen kan bli nærmere tre ganger så stor. Deretter siles vannet vekk gjennom bardene, ved at tungen presses mot dem, og plankton, krill, virvelløse dyr og småfisk som måtte bli tilbake svelges ved at tungen børster dem vekk fra bardene.
Gråhvalen derimot bruker en litt annet teknikk, siden den i hovedsak finner føden på havbunnen. Den virvler opp bunnslam og sluker en munnfull, som siles gjennom bardene.
Evolusjonsteorien
[rediger | rediger kilde]De første bardehvalene hadde trolig tenner, men disse har gjennom evolusjon blitt omdannet til barder, som følge av dyras matvaner over tid. Det er også gjort funn som kan antyde at de første bardehvalene kan ha hatt både tenner og barder.[3] De eldste fossile funn som er gjort av barder er omkring 15 millioner år gamle, men siden de relativt myke bardene trolig vanskelig fossiliserer seg, mener forskerne at bardene kan/må ha oppstått tidligere, kanskje alt for omkring 36 millioner år siden.[4] Dette begrunnes med at det er funnet hodeskaller av utdødde bardehval-lignende hvalarter som er betydelig eldre enn de funn som er gjort av barder. Siden skallen hos bardehvalene skiller seg klart fra skallen hos tannhvaler, antar derfor forskerne at også bardene oppsto mye tidligere.
En teori for hvalenes utvikling av barder er at, når iskappen som nå dekker Antarktis frøs til for omkring 34 millioner år siden[3], så startet den en prosess som dramatisk påvirket og endret økosystemet i dette området. Temperaturen sank dramatisk og påvirket livet i havet utenfor. Endringen tok omkring 200 000 år[3] og kan ha gjort det nødvendig for hvalen å utvikle barder for å kunne overleve i et miljø, som i all vesentlighet, etter transformasjonen, besto av enten havlevende smådyr som krill og plankton eller andre predatorlignende sjødyr.[3]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Anna Sol Jørgensen. (2013-05-22). Hvaler filtrerer maten i hårlignende nett. forskning.no Arkivert 25. august 2013 hos Wayback Machine.. Besøkt 2013-07-24
- ^ Virginie Bouetel. 2005. «Phylogenetic implications of skull structure and feeding behaviour in balaenopterids (Cetacea, Mysticeti)». Journal of Mammalogy. Article: pp. 139–146
- ^ a b c d Alexander J. P. Houben m.fl. (2013-04-19). Reorganization of Southern Ocean Plankton Ecosystem at the Onset of Antarctic Glaciation. Science, Vol. 340 no. 6130 pp. 341-344. DOI: 10.1126/science.1223646 Besøkt 2013-07-24
- ^ Eske Willerslev m.fl. (2009-10-05). Radiation of Extant Cetaceans Driven by Restructuring of the Oceans. Syst Biol (2009) 58 (6): 573-585. doi: 10.1093/sysbio/syp060. Besøkt 2013-07-24