Amalgam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Amalgam

Amalgam er en legering med kvikksølv. Den er mest kjent for bruk i tannfyllinger. Det har lenge vært mistanker om at amalgamfyllinger kan utløse helseplager hos pasienter, men det foreligger ikke vitenskapelig støtte for en slik sammenheng.[1]

Amalgam som tannfyllingsmateriale[rediger | rediger kilde]

Amalgam for tannfyllinger er en legering av kvikksølv (ca. 50 vektprosent) og flere andre metaller; sølv, tinn og gjerne noe kopper og sink. Etter blanding stivnet massen i løpet av 1-2 timer. Amalgam var et rutinemateriale for fyllinger for tenner i jekselområdet fra tidlig på 1900-tallet.

I Norge er det i praksis et forbud mot å lage nye amalgamfyllinger fra 1. januar 2008. Dette følger av restriksjoner på bruk av kvikksølvholdige produkter, gitt av Miljøverndepartementet (se pressemelding).

Bruken av amalgam for tannfyllinger har gått jevnt nedover i mange år, både i Norge og flere andre land.[2] Helsemyndigheten (daværende Sosial- og helsedirektoratet, nå Helsedirektoratet) anga i 2003 at amalgam ikke skulle være førstevalgs-materiale for tannfyllinger.[3]

Norske rapporter om amalgam og helse[rediger | rediger kilde]

Helsemessige aspekter ved amalgam til tannfyllinger har vært gjenstand for flere utredninger og rapporter fra helsemyndigheter og organisasjoner. Den første større norske utredningen var fra Statens helsetilsyn i 1998: “Bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge".[4] Denne rapporten la grunnlaget for senere retningslinjer fra 2003 om restriktiv bruk av amalgam (IS 1086). Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde i 2006 en medisinsk metodevurdering av effekten av utskiftning av amalgamfyllinger.[5] Det ble vist at det var dokumentasjon for at plager i munnen bedret seg ved amalgamutskiftning, men at bedring i generell helse ikke kunne dokumenteres. Helsedirektoratet ba om en ny vurdering på grunn av usikkerhet om kunnskapsgrunnlaget (se melding i Den norske tannlegeforenings Tidende)[død lenke]. En oppsummering av data for pasienter som er vurdert av Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer i perioden 1993-2005 viste at mange hadde udiagnostiserte tilstander som kunne behandles, og at de som hadde skiftet ut tannmateriale hadde reduksjon av plager i munnen.[6] En rapport fra Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) behandlet opplevde sammenhenger mellom amalgam og helse.[7] Resultatene viste blant annet at mange har et annet syn på sammenhengene enn det som «skolemedisinen» har.

I 2005 satte NRK Brennpunkt fokus på kvikksølvrelaterte yrkessreaksjoner blant tannhelsesekretærer («Kvikksølvjentene», «Kvikksølvbarna»). Blant annet på grunn av dette engasjerte Arbeids- og inkluderingsdepartementet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og St. Olavs hospital for å undersøke sammenhengen mellom kvikksølveksponering i yrkessammenheng og helsetilstand.[8] Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har publisert en rapport som viste at urin-kvikksølv hos tannhelsepersonell var forhøyet i 1960-årene, men at snittverdiene har sunket til normalverdier etter det.[9]

I 2008 gjorde EU en vurdering av risiko ved amalgamfyllinger og alternative materialer, for både pasienter og helsepersonell.[10] Rapporten legger ikke opp til så strenge restriksjoner på amalgam som det er i Norge i dag.

Det publiseres jevnlig artikler om helseeffekter av amalgam på bakgrunn av ulike studier. Disse blir ofte omtalt i Den norske tannlegeforenings Tidende.[11]

I januar 2009 ga Helsedirektoratet ut retningslinjer for klinisk utredning av pasienter med mulige skader etter tannfylling.[12]

Bivirkninger[rediger | rediger kilde]

Ved tannbehandling benyttes det kroppsfremmede materialer (biomaterialer) som ofte er i langvarig kontakt med organismen. Tannmaterialer omfatter alt som kan erstatte tannsubstans. De fleste materialene inneholder stoffer som kan lekke ut fra materialene og som i varierende grad har potensial til å gi bivirkninger.

Studier har vist at ulike kjemiske substanser blir frigitt fra tannmaterialer, og det er diskutert om og i hvilken grad de kan ha skadevirkninger. På den annen side betraktes forekomsten av bivirkninger fra tannmaterialer som lav, den er blitt anslått til å ligge mellom 1: 700 og 1: 2 600.

Bekymring i befolkningen om mulige negative helseeffekter forårsaket av kvikksølv fra amalgamfyllinger er en av hovedårsakene til at norske helsemyndigheter har satt søkelys på mulige bivirkninger av tannmaterialer. Som en konsekvens av dette opprettet det daværende Helsedirektoratet Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer (Bivirkningsgruppen) i 1992. Aktiviteten, som ble lagt til UNIFOB AS ved Universitetet i Bergen, er landsomfattende og finansiert over statsbudsjettet. Hovedoppgavene er bivirkningsregistrering og utredning av pasienter der man mistenker bivirkninger fra tannmaterialer, i tillegg til informasjonsvirksomhet og forskning.

To tredjedeler av pasientene som fikk skiftet ut tannmaterialer, i de fleste tilfeller amalgam, fikk ifølge dem selv færre helseplager. Dette går fram av en studie som er utført av Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer ved Universitetet i Bergen, og som er presentert i Tidsskrift for Den norske lægeforening og Den norske tannlegeforenings Tidende. Grundigere undersøkelser har imidlertid påvist at den opplevde forbedringen er forbigående og at det sannsynligvis dreier seg om placeboeffekt.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hvor farlig er amalgam? forskning.no
  2. ^ Gimmestad A.L. og medarb. Exit amalgam? - Amalgambruk i tannhelsetjenesten i Norge 2002. Den norske tannlegeforenings Tidende 2004; 114: 284[død lenke]
  3. ^ Sosial- og helsedirektoratet. Retningslinjer for bruk av tannrestaureringsmaterialer (IS 1086 – 2003) Arkivert 24. september 2009 hos Wayback Machine.
  4. ^ Bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge. IK-2652 Statens helsetilsyn 1998 (pdf – 2MB.[død lenke]
  5. ^ Helseeffekt av å skifte ut amalgamfyllinger ved mistanke om plager eller helseskader fra amalgam. Rapport fra Kunnskapssenteret Nr 10–2006[død lenke]
  6. ^ Unifob helse - Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer. Tannmaterialer og helse: Erfaringer fra klinisk utredning av pasienter med mistanke om bivirkninger fra tannmaterialer. 2006
  7. ^ Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin – NAFKAM. Opplevde sammenhenger mellom amalgam og helse i den norske befolkning. Skriftserie nr 2. Tromsø 2006
  8. ^ Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kvikksølv i tannhelsetjenesten 02.04. 2008.
  9. ^ Lenvik K. og medarb. Kvikksølveksponering blant tannhelsepersonell. En presentasjon av historiske måledata. Den Norske Tannlegeforenings Tidende 2006; 116: 350.[død lenke]
  10. ^ The safety of dental amalgam and alternative dental restoration materials for patients and users. Scientific Committee on Emerging and Newly Identified Health Risks (SCENIHR) 2008. (pdf – 430KB)
  11. ^ Gjerdet N.R. Nytt om amalgam Nor Tannlegeforen Tid 2008; 118: 379[død lenke]
  12. ^ Helsedirektoratet. Nasjonale retningslinjer for utredning og behandling ved mistanke om bivirkninger fra odontologiske biomaterialer. IS-1481. Publisert 20. januar 2009 Arkivert 1. mars 2009 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Noen artikler som omhandler bivirkninger fra tannrestaureringsmaterialer:

  • Geurtsen W. Biocompatibility of resin-modified filling materials. Crit Rev Oral Biol Med 2000; 11: 333 – 55.
  • Ferracane JL. Elution of leachable components from composites. J Oral Rehabil 1994; 21: 441 – 52.
  • Geurtsen W. Toxicology of dental materials and «clinical experience». J Dent Res 2003; 82: 500.
  • Michelsen V, Lygre H, Skålevik R et al. Identification of organic eluates from four polymer-based dental filling materials. Eur J Oral Sci 2003; 111: 263 – 71.
  • Geurtsen W. Biocompatibility of dental casting alloys. Crit Rev Oral Biol Med 2002; 13: 71 – 84.
  • Kallus T, Mjör IA. Incidence of adverse effects of dental materials. Scand J Dent Res 1991; 99: 236 – 40.
  • Jacobsen N, Hensten-Pettersen A. Occupational health problems among dental hygienists. Community Dent Oral Epidemiol 1995; 23: 177 – 81.
  • Wang NJ, Gjerdet NR. Befolkningens oppfatninger om tannfyllingsmaterialer. Nor Tannlegeforen Tid 1995; 105: 656 – 8.
  • NAFKAM. Opplevde sammenhenger mellom amalgam og helse i den norske befolkning. Tromsø: Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, 2006.
  • Lygre GB, Gjerdet NR, Björkman L. A follow-up study of patients with subjective symptoms related to dental materials. Community Dent Oral Epidemiol 2005; 33: 227 – 34.
  • Lygre GB, Gjerdet NR, Grønningsæter AG et al. Reporting on adverse reactions to dental materials – intraoral observations at a clinical follow-up. Community Dent Oral Epidemiol 2003; 31: 200 – 6.
  • Malt UF, Nerdrum P, Oppedal B et al. Physical and mental problems attributed to dental amalgam fillings: a descriptive study of 99 self-referred patients compared with 272 controls. Psychosom Med 1997; 59: 32 – 41.
  • Vamnes JS, Lygre GB, Grønningsæter AG et al. Four years of clinical experience with an adverse reaction unit for dental biomaterials. Community Dent Oral Epidemiol 2004; 32: 150 – 7.
  • Tillberg A, Berglund A, Mårell L et al. Changes in health over time in patients with symptoms allegedly caused by their dental restorative materials. Community Dent Oral Epidemiol 2005; 33: 427 – 37.
  • Bergdahl J, Anneroth G. Burning mouth syndrome: literature review and model for research and management. J Oral Pathol Med 1993; 22: 433 – 8.
  • Blomgren J, Axéll T, Sandahl O et al. Adverse reactions in oral mucosa associated with anterior composite restorations. J Oral Pathol Med 1996; 25: 311 – 3.
  • Tvinnereim H, Lundekvam BF, Morken T et al. Allergic contact reactions to dental gold. Contact Dermatitis 2003; 48: 288 – 9.
  • Helseeffekt av å skifte ut amalgamfyllinger ved mistanke om plager eller helseskader fra amalgam. Rapport nr. 10/2006. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2006.