Walter Simons
| Walter Simons | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. sep. 1861[1][2][3] Elberfeld[4] | ||
| Død | 14. juli 1937[1][2][3] (75 år) Babelsberg | ||
| Beskjeftigelse | Dommer, politiker, universitetslærer, advokat | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Université de Strasbourg Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Universitetet i Leipzig | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
| Gravlagt | Wilmersdorfer Waldfriedhof Stahnsdorf | ||
| Medlem av | Folkerettsinstituttet (1924–) Graeca | ||
| Utmerkelser | Adlerschild des Deutschen Reiches (1931) | ||
Walter Simons (født 24. september 1861 i Elberfeld, en del av dagens Wuppertal, død 14. juli 1937 i Nowawes, en del dagens Babelsberg i Potsdam) var en tysk jurist og politiker (partiløs).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Walter Simons ble født som sønn av fabrikkeier Louis Simons (1831–1905) og hans hustru Helene født Kyllmann (født 1842) i Elberfeld (Provinsen Rhinland). På morssiden var han barnebarn av kjøpmannen og politikeren Gottlieb Kyllmann (1803–1878) og nevø av arkitekten Walter Kyllmann (1837–1913). Hans farfar var forretningsmannen Friedrich Wilhelm Simons-Köhler (1802–1856), og hans grandonkel den prøyssiske justisminister Ludwig Simons (1803–1870). Han var elev av juristen Rudolph Sohm, kjent for sin orientering til humanisme og luthers pietisme.
Karrière
[rediger | rediger kilde]Etter studier i historie, filosofi, jus og nasjonaløkonomi i Strasbourg, Leipzig og Bonn, startet Walter Simons en juridisk karrière i domstolene.[5] I 1918 ble han leder av kanslerens kontor. Han var også leder av den tyske delegasjonen i Versailles, men trakk seg fra vervet da han ikke kunne akseptere Versaillestraktaten. I årene 1919-1920 var han leder av det tyske industriforbundet.
Simons var fra 25. juni 1920 til 4. mai 1921 partiløs utenriksminister i regjeringen Fehrenbach, under Weimarrepublikken.[5] Som utenriksminister ledet han de tyske delegasjonene ved konferansene i belgiske Spa i juli 1920, og i London i mars 1921. Begge konferansene gjaldt reguleringen av sanksjonene mot Tyskland etter den første verdenskrigen.
I perioden 1922 til 1929 var Simons president i Høyesterett (Reichsgericht), oppnevnt av den sosialdemokratiske rikspresident Friedrich Ebert.[5] Etter Eberts død fungerte han i stillingen som president. Før presidentvalget i 1925 var Simons på tale som ny president, men valget falt til slutt på Hindenburg.
Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse begrenset Simons sin offentlige virksomhet til kirkelige anliggender, og til å være leder av Neue Bachgesellschaft.[5] I Bachselskapet hadde han vært leder siden 1930, da han etterfulgte Julius Smend. Simons artikler fra denne tiden, kan i noen grad utlegges som en forsiktig tilslutning til den rådende nasjonalsosialistiske politikk, særlig utenrikspolitikken som ble ført av Tyskland og Italia.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118614541, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=walter;n=simons[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6rp8g8z, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Martin Otto (2010). «Simons, Walter». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. desember 2015.