Walter Simons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Walter Simons
Bundesarchiv Bild 102-12279, Walter Simons.jpg
Født24. september 1861[1][2]
Elberfeld[3]
Død14. juli 1937[1][2] (75 år)
Babelsberg
Gravlagt Wilmersdorfer Waldfriedhof Stahnsdorf
Utdannet ved Université de Strasbourg, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Universitetet i Leipzig
Beskjeftigelse Dommer, politiker, universitetslærer, advokat
Nasjonalitet Tyskland

Walter Simons (født 24. september 1861Elberfeld, en del av dagens Wuppertal, død 14. juli 1937Nowawes, en del dagens BabelsbergPotsdam) var en tysk jurist og politiker (partiløs).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Walter Simons ble født som sønn av fabrikkeier Louis Simons (1831–1905) og hans hustru Helene født Kyllmann (født 1842) i Elberfeld (Provinsen Rhinland). På morssiden var han barnebarn av kjøpmannen og politikeren Gottlieb Kyllmann (1803–1878) og nevø av arkitekten Walter Kyllmann (1837–1913). Hans farfar var forretningsmannen Friedrich Wilhelm Simons-Köhler (1802–1856), og hans grandonkel den prøyssiske justisminister Ludwig Simons (1803–1870). Han var elev av juristen Rudolph Sohm, kjent for sin orientering til humanisme og luthers pietisme.

Karrière[rediger | rediger kilde]

Etter studier i historie, filosofi, jus og nasjonaløkonomi i Strasbourg, Leipzig og Bonn, startet Walter Simons en juridisk karrière i domstolene.[4] I 1918 ble han leder av kanslerens kontor. Han var også leder av den tyske delegasjonen i Versailles, men trakk seg fra vervet da han ikke kunne akseptere Versaillestraktaten. I årene 1919-1920 var han leder av det tyske industriforbundet.

Simons var fra 25. juni 1920 til 4. mai 1921 partiløs utenriksminister i regjeringen Fehrenbach, under Weimarrepublikken.[4] Som utenriksminister ledet han de tyske delegasjonene ved konferansene i belgiske Spa i juli 1920, og i London i mars 1921. Begge konferansene gjaldt reguleringen av sanksjonene mot Tyskland etter den første verdenskrigen.

I perioden 1922 til 1929 var Simons president i Høyesterett (Reichsgericht), oppnevnt av den sosialdemokratiske rikspresident Friedrich Ebert.[4] Etter Eberts død fungerte han i stillingen som president. Etter presidentvalget i 1925 var Simons på tale som ny president, men valget falt til slutt på Hindenburg

Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse begrenset Simons sin offentlige virksomhet til kirkelige anliggender, og til å være leder av Neue Bachgesellschaft.[4] I Bachselskapet hadde han vært leder siden 1930, da han etterfulgte Julius Smend. Simons artikler fra denne tiden, kan i noen grad utlegges som en forsiktig tilslutning til den rådende nasjonalsosialistiske politikk, særlig utenrikspolitikken som ble ført av Tyskland og Italia.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 14. okt. 2015, 118614541
  2. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Walter Simons, w6rp8g8z
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  4. ^ a b c d e Martin Otto (2010). «Simons, Walter». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. desember 2015.