Wafd-partiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Wafd-partiet (arabisk al-Wafd al-Misri, «den egyptiske delegasjonen») var det største politiske partiet i Egypt, og ofte i regjering, fra 1920-tallet til det ble oppløst under den egyptiske revolusjonen i 1952, etter militærkuppet utført av Nasser.

Historie[rediger | rediger kilde]

I Egypt under britisk styre førte økende nasjonalistiske inntrykket til organiseringen av politiske parti og folkeopprør. En delegasjon (arabisk wafd) til fredskonferansen i Versailles i 1919, ledet av Saad Zaghloul, fikk etter først å ha blitt nektet adgang lagt frem kravet sitt om egyptisk uavhengighet, uten å få støtte.

I løpet av årene som fulgte samtalte britiske styresmakter med egyptiske ledere, inkludert Zaghloul, om selvstyre. I 1922 erklærte Storbritannia Egypt som et selvstendig kongerike under noe britisk kontroll. Wafd-partiet ble opprettet i 1923 med Zaghlur som leder, og fikk flertall ved den første folkeavstemningen i 1924. Kong Fuad av Egypt nektet først å godkjenne en Wafd-regjering, og i årene som fulgte var partiet stadig i strid med kongen.

Mustafa an-Nahhas tok over som partileder i 1927, og partiet fikk endelig makten i 1929, men mistet den igjen under den store depresjonen. Selv om partiet i prinsippet var imot det britiske styret kom det til makten i 1941 med britisk støtte. Wafd mistet makten i 1952, seks måneder før Nasser avsatte kongen og innførte diktatur i landet. Wafd og alle andre politiske partier ble oppløst og forbudte.

I 1978 ble Nye Wafd (Hizb al-Wafd al-Jadid) opprettet som en videreføring av det gamle.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Wafd» i A Dictionary of World History. Oxford University Press, 2000. Oxford Reference Online. Oxford University Press.
  • Jankowski, James P. (Januar 1970): «The Egyptian Blue Shirts and the Egyptian Wafd, 1935–1938» i: Middle Eastern Studies, 6 (1), s. 77–95
  • Munson, Ziad (Høsten 2001): «Islamic Mobilization: Social Movement Theory and the Egyptian Muslim Brotherhood» i: The Sociological Quarterly, 42 (4), s. 501