Volda-dommen
Den såkalte Volda-dommen handler om at en kvinne som bodde i Volda mener seg voldtatt av en mann i mai 1996. Hun anmeldte saken i februar 1997, men anmeldelsen ble henlagt både av politiet og statsadvokaten. I oktober 1999 stevnet mannen kvinnen for retten fordi han mente at hun hadde satt ut rykter om ham i forbindelse med den påståtte voldtekten. I herredsretten og lagmannsretten ble kvinnens voldtektspåstander mortifisert, og hun ble dømt til å betale mannen 20.000 kroner i skadebot. Hun anket saken til Høyesterett som den 20. november 2001 frifant kvinnen fra kravet om å betale erstatning til mannen hun beskyldte for voldtekt.[1]
Høyesterett la i dommen vekt på at mennesker som mener de er utsatt for overgrep, må få lov til å snakke om det med andre. Saken førte til en lovendring der den nye loven fastslo at så lenge man i god tro hevder at man er blitt utsatt for en seksualforbrytelse som kan straffes med fengsel i fem år eller mer, skal man være fritatt fra erstatningskrav. Den nye loven sier klart at det skal være mulig å fortelle andre om overgrep, for å få bearbeidet reaksjoner i etterkant, uten å måtte frykte for å bli utsatt for injurie- og erstatningsspørsmål.[2]
Detaljer[rediger | rediger kilde]
Morgenen etter den angivelige voldtekten i mai 1996 fortalte kvinnen til noen venninner at hun var blitt voldtatt. I alt snakket kvinnen med 11 personer om saken. Mannen fikk først kjennskap til påstandene om voldtekt i januar 1997. Han oppsøkte da kvinnen sammen med noen venner og konfronterte henne med uttalelsene. Etter dette besøket politianmeldte hun mannen for voldtekten. Både politiet og statsadvokaten henla saken ut fra bevisets stilling.
I 1999 fikk mannen problemer på sitt arbeidssted på grunn av ryktespredning om saken. Han stevnet da kvinnen for retten fordi han mente at hun hadde satt ut rykter om ham i forbindelse med den påståtte voldtekten. I herredsretten og lagmannsretten ble kvinnens voldtektspåstander mortifisert, og hun ble dømt til å betale mannen 20.000 kroner i skadebot. Hun anket saken til Høyesterett. For Høyesterett ble dette en avveining av hensynet til kvinnens ytringsfrihet i forhold til mannens krav på vern av sin ære.
I dommen blir det vist til tre kjennelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Her ble den norske stat dømt etter at tidligere dommer har dømt tre saksøkere i saker som går på ytringsfrihet i forhold til æresvern. Disse tre saksøkerne var bladet Tromsø, Bergen politilag og Bergens Tidende.[3]