Vicomagistri
Vicomagistri (fra latin) eller vici magister, var en tittel gitt til personer engasjert i et ettårig embete innenfor hvert enkelt nabolag – vicus – i Roma. Embetet hadde sin opprinnelse i republikken, ble reorganisert under keiser Augustus i år 7 f.Kr., og eksisterte utover i keisertiden til utpå 200-tallet e.Kr. Embetet var forbundet med ansvar lokalt i hvert enkelt nabolag i Roma, oppgavene tilknyttet embetet var flere og varierte, inkludert religiøse oppgaver. Embetet ble gitt til personer gjennom valg lokalt i nabolaget. Det var hvert år fire personer, som sammen delte på ansvaret i hvert nabolag. Dette utgjorde et solid nettverk i byen, og det skal dermed ha vært omtrent 1060 personer samtidig som holdt embetet, men det kan naturlig nok ha vært avvik.
Etter hvert var embetene kun besatt av frigitte slaver.
Utgangspunktet for reorganiseringen av vicomagistri-embetet[rediger | rediger kilde]
Keiser Augustus reorganisering av Romas syv opprinnelige distrikter rundt år 7 f.Kr., gikk ut på at han delte byen på nytt inn fjorten bydeler med til sammen 265 nabolag.[1] Reorganiseringen var trolig knyttet til ønsket om en bedre organisering av byen med tanke på brannvern og bedre oppsyn med vanntilførselen. Men også spesielt for å unngå lokale opprør organisert i de mange kollegier, som hadde vært et gjentagende problem, særlig i seinrepublikken. Lederne i de ulike kollegiene, også kalt vicomagistri før år 7 f.Kr., hadde fungert mot sin hensikt ved at de hadde tatt rollen som lokale opprørsledere.
Fordelingen av ansvar lokalt i byen, til mange personer, minsket muligheten for et organisert opprør betraktelig. Det kan ha vært en av grunnene til at keiser Augustus ga frigitte slaver denne muligheten.
Vicomagistris arbeidsoppgaver[rediger | rediger kilde]
Vicomagistri hadde ansvar for kulten lares compitales, festivalen ludi compitales og tilbedelsen av keiserkulten Augustus' genius, Genius Augusti, dette fra Augustus' reorganisering. Dette foregikk ved veikryssaltrene, som var plassert i nabolagets knutepunkt, ofte ved en åpen plass eller et veikryss, compitum. Her sto et alter og flere larer, lares, som representerte keiseren. Ved utvalgte religiøse ritualer hadde vicomagistri lov til å bære en kappe som kaltes toga praetexta.[2] Ved spesielle anledninger fikk de assistanse av to liktorer og av servi publici, det vil si offentlige slaver. Vicomagistri fungerte også som lokale brannmenn. Brannutbrudd kunne få store konsekvenser, spesielt inne den kaotiske og trange bebyggelsen i Roma. I tillegg hadde vicomagistri oppsyn med vann- og korntilførselen til nabolaget.
Kult[rediger | rediger kilde]
Kult var en viktig del av de religiøse oppgavene som vicomagistri hadde. Dyrking av larekult var opprinnelig noe folk gjorde privat hjemme. En husstand eller familie hadde egne larer, dette var familiens forfedre som voktet over familien og huset de bodde i. Laren var personifisert og utformet til en statue, se bilde. Laren fikk dermed en ny betydning da den ble en del av nabolagskulten i hvert nabolag. Det var ikke lenger bare forbeholdt den private sfære, men den ble trukket med ut i det offentlige rom, på gata.
Keiserkult, betyr tilbedelse av keiserens ånd, genius. Også den såkalte keiserkulten ble representert med en liten statue, sammen med de andre larene, i nabolagets veikryss. Mange av disse larene ble gitt av keiseren selv, til nabolagene. Denne typen lare ble kalt, på grunn av at den ble gitt av keiseren selv, lares augusti. Augusti eller augustus var ikke navnet på keiseren, men en hederstittel. Derfor er denne typen lare blitt sett på med den funksjonen, at den var til for å tilbe keiser Augustus. Likevel er det ikke funnet noen bevis for at keiseren påla tilbedelse av sin egen genius. De første bevisene for offentlig keiserkult finner vi først under keiser Nero. Likevel tror man, selv om det ikke finnes noen konkrete bevis, at keiseren ble tilbedt gjennom nabolagskulten av vicomagistri-prestene. Dermed oppsto en kollektiv delvis offentlig tilbedelse av keiseren, helt ned på gateplan over hele byen. Det er nærliggende å tro at den kollektive tilbedelsen av keiserens genius, må ha vært til fordel for keiser Augustus. Dette fordi folk vendte seg mot han gjennom tilbedelse.
Den religiøse siden ved embetet, gjennom tilbedelsen av Augustus' genius, gjorde at vicomagistri indirekte fikk en relasjon med keiseren. Man tror at det å kunne på et vis identifisere seg med keiseren, ga dem prestisje. Kanskje var dette en av grunnene for at embetet ble ettertraktet av en del frigitte slaver, som ønsket å forbedre sitt omdømme og sin sosiale status. For hadde man embetet, hadde man også mulighet til også å forbedre sine barns status. Som for eksempel at sønnen kunne klatre på rangstigen i det politiske systemet og i det romerske samfunnet.
Det var vanlig at vicomagistri ga gaver til nabolaget for å oppnå anerkjennelse, dette kunne være alt fra altre eller en forbedring av noe i nabolaget som folk hadde nytte av.
Hvem ble vicomagistri?[rediger | rediger kilde]
Personene som tok på seg dette embetet etter Augustus' reorganisering i år 7 f.Kr., var stort sett frigitte slaver.[3] Frigitte slaver var personer som tidligere hadde vært slaver, men som hadde fått friheten av sin tidligere eier. Frigitte slaver fikk i tillegg byborgerskap. Etter at slaven ble frigjort oppstod et patron- og klientforhold mellom den tidligere eieren og den tidligere slaven. Dette var et gjensidig avhengighetsforhold, og klienten sto i takknemlighetsgjeld til patronen, ettersom det å gi noen friheten var en svært sjenerøs handling.
At frigitte slaver ble engasjert i et embete tilknyttet keiseren var nytt, og hvorfor Augustus tillot dette er ikke helt klart. De frigitte slavene var en gruppe mennesker som befant seg lengst nede på den sosiale rangstigen blant de frie borgerne i Roma, og inngikk i det samfunnssjiktet som ble omtalt som proletarii – proletarer. Foruten frigitte slaver ble frifødte borgere som ikke eide eiendom regnet med blant Romas proletarii.
Det skal påpekes at det ikke var alle frigitte slaver som anså vicomagistri-embetet som ettertraktet; heller ikke var det en mulighet for alle, ettersom det krevde at man hadde nok av egne ressurser til å ha embetet. En del svært rike frigitte slaver ønsket trolig ikke embetet, siden det ble rangert langt ned på den sosiale rangstigen. I de første årene etter år 7 f.Kr. gikk også frifødte borgere inn i vicomagistri-embetet, men etter 3–4 år var det utelukkende besatt av frigitte slaver.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Cassius Dio — Book 55». penelope.uchicago.edu. Besøkt 8. februar 2016.
- ^ «Toga». referenceworks.brillonline.com. Brill Reference. Besøkt 27. april 2016. «Furthermore, there was the toga praetexta with a crimson stripe along the edges (clavi; status symbols) which was worn by curule officials, by the Flamines …»
- ^ Lott, J. Bert. The neighborhoods of Augustan Rome. Cambridge.