Vedder (krigsskip)

Vedderen som et egnet og dødelige våpen i antikken mellom krigsfartøyene av type galeien som skal kunne senke et fiendtlige skip med en vedderstevn, ble gjentatt på nytt på midten av 1800-tallet med innføringen av dampdrift som tillot fri manøvrering uavhengig av vind og strøm. Dertil hadde de første krigsskipene med påmonterte panserplater som effektiv beskyttelse mot prosjektiler fra skipsartilleri, blitt satt i bygging på slutten av 1850-årene, hvilken oppmuntret de ulike taktiske tenkerne til å gruble på om det meste effektive våpenet ville være vedderen under sjøstrid. Skipskonstruktørene fulgte opp denne tanken ved å montere på markerte vedderbaug som et alternativt angrepsvåpen, og i 1861 ble de første større krigsskip med vedderbaug sjøsatt – bredsides panserskipene «Magenta» og «Solferino» i Frankrike.

I den siste halvdel av 1800-tallet var franskmennene overbevist om vedderbaugens fortreffelighet i møte med fiendtlige skip under sjøstridigheter og deretter forbrukte store ressurser på å gi deres krigsskip av en viss størrelse, et særpreget utseende med sylskarpe vedderbaug. Dette ble kopiert av de fleste marineflåter verden rundt, og på slutten av 1860-årene hadde vedderbaugen blitt et karakteristisk trekk for de nyere panserskipene som ble tatt i bruk. Mindre krigsskip som pansrede tårnskip og batterifartøyer ble tatt i bruk i flere kriger som den andre slesvigske krigen i 1864 mellom Danmark og de tyske statene Preussen og Østerrike. Det første danske panserskipet «Rolf Krake», som var bygget på et britisk verft i 1863, hadde vedderbaug.

Den pansrede vedderen

Det første krigsskipet som faktisk var konstruert som en eneste stor vedder som deres fremste rolle under sjøstridigheter, er den franske pansrede vedderen (armoured ram på engelsk) «Taureau». Det ble konstruert og sjøsatt av skipskonstruktøren Dupuy de Lome i 1865 med en taktisk svingradius for å ha størst mulig effektivitet i angrep spesielt på trange farvann. Vedderen, kun bestykket med ett eneste skyts, hadde en vedderbaug som stakk meget langt forut under vannlinjen. «Taureau» var ment for kystnære forsvarsoppdrag og ble etterfulgt av fire andre pansrede vedderfartøyer fra Cerbère-klassen som fikk et pansret tårn montert på forskipet. Formålet med disse pansrede vedderfartøyene var å rette knusende anslag på fiendens skip i kystnære farvann, og dette å ha et avskrekkende kystforsvar mot fiendtlige nærhet, opptok mye av det franske forsvarets krefter til sjøs.

Andre marineflåter tok også til seg den pansrede vedderen for forskjellige formål. Den meste minneverdige er den italienske marinens pansrede vedderfartøy med pansertårn, «Affondatore» (Senkeren), som kom til Italia midt under den tredje italienske selvstendighetskrigen med Østerrike i 1866. Under slaget ved Lissa skulle dette potensielle angrepsfartøyet med sitt blotte nærvær forverret situasjonen for italienerne selv ettersom admiral Carlo Pellioni di Persano forlot flaggskipet uten at resten av krigsflåten var underrettet. Tegetthoff rammet og sank det italienske flaggskipet mens «Affondatore» ble holdt unna ved konsentrert ildgivning fra å gjøre det samme. Vedderen ble påført så store skader at det oppstod lekkasjer, og tålte ikke stormvær i Ancona havn.

Den britiske marineflåten hadde også pansrede vedderfartøyer for kystforsvar som Belleisle-klassen på to skip, «Hotspur»og «Rupert». Også på to skip i Conqueror-klassen som i tillegg til vedderbaugen også var godt bestykket, men lite egnet for ferd på åpen sjø i røft vær. Disse var tenkt erstattet av den nye skipstypen torpedovedderen, men det ble ikke noe av dette etter «Polyphemus» var sjøsatt i 1881. Denne nye torpedovedderen hadde en vedderbaug på tre meter som skulle være et angrepsvåpen i tillegg til torpedoene fra bredsiden.

De amerikanske vedderfartøyene

Første gang veddertaktikken var tatt i bruk under den amerikanske borgerkrigen, var den 8. mars 1862 i James-elven ved Hampton Roads der en flotilje på flere fartøyer fra nordstatsflåten ble angrepet av panserskipet «Virginia». Fregatten «Cumberland» ble rammet av panserskipet som hadde fått montert på vedderbaug, og etterlatt synkende på grunt farvann. De konfødererte sjøoffiserene i Sørstatene som tok i bruk pansrede skip i deres krig, hadde konkludert med at veddertaktikken ville være fornuftig for å spare på krutt og prosjektil. Mot sårbare fartøyer som gjerne var bygget i tre, var det et meget godt alternativ for de konfødererte panserskipene. Over halvparten av alle panserskipene bygget i Sørstatene hadde vedderbaug som gjerne kunne være meget primitiv.

I kystnære farvann med rolig sjø og på beskyttet farvann som i elvene, hadde begge parter tatt i bruk veddertaktikken med varierende hell, også av upansrede fartøyer som i floden Mississippi, der oberst Charles Ellet opprettholdt den såkalte «ram flotilla» med elvefartøyer ombygget til vedderfartøyer, kalt «Ellet's Rams». Et typisk vedderfartøy på Mississippi-floden var gjerne raskt med en forsterket vedderbaug og skroget modifisert for å absorbere sjokket av kollisjonen samt lite bestykning. Vedderfartøyene var brukt under flere dramatiske sjøslag deriblant det voldsomme sjøslaget ved Memphis den 6. juni 1862 der begge elveflåter hadde et oppgjør om herredømmet over floden. Sørstatene tapte sjøslaget og deretter hadde de føderale marinestyrkene tatt ledelsen.

Veddertaktikk i praksis

Vedderen som et våpen, skulle vise seg å være feilslått med tanke på de praktiske erfaringene fra den amerikanske borgerkrigen. Den beviste at vedderfartøy ikke var effektive mot målfartøyer under bevegelse som manøvrerte under et pågående sjøslag. Selv om man hadde klart å ramme et fartøy, så betydde ikke det at man hadde påført målfartøyet avgjørende skader – med mindre man hadde overraskelsesmomentet og stor bevegelseskraft med seg. Et vedderfartøy som angrep et annet fartøy under bevegelse, ville ikke være i stand til å påføre meget alvorlige skader utover kraftige støt med overfladiske skader.

Et strandet skip var uten unntak alltid sårbart for fatale konsekvenser ved et slikt angrep av et vedderfartøy som sett under sjøslaget ved Lissa i 1866. Der hadde «Re d'Italia» blitt truffet i forveien så krigsskipet kom utenfor kontroll og måtte stoppes i vannet. I stillstand ble det italienske flaggskipet rammet av det østerrikske flaggskipet med usedvanlig stor kraft, som knuste treskroget. Nøysomme studier av dette fenomenet ble ikke tatt til følge av de fleste marineoffiserer i de fleste marineflåtene verden rundt, som deretter etterspurte vedderbaug på deres større krigsfartøyer.

Vedderen var faktisk farligere for ens egne under flåtemanøvreringer som sett i 1893. Under en flåteøvelse i Middelhavet kom slagskipet «Camperdown» i skade for å ramme flaggskipet «Victoria». Viseadmiral Tryon fulgte skipet ned i dypet sammen med 357 menn fra mannskapet. Dette var én av mange ulykker mellom marinefartøyer i den siste halvdelen av 1800-tallet og fram til etter den første verdenskrigen. Med innføringen av hurtigskytende skyts som produserte et regn av eksploderende granater i 1890-årene mot fiendens skip, hadde veddertaktikken som allerede var på vikende front, mistet sitt gyldighet som et taktisk alternativ. Torpedotrusselen fra småfartøyer bestykket med torpedoer hadde ikke bare erstattet vedderen som et formidabelt våpen, men også framprovosert mottiltak som forhindret bruk av vedderen mot egne skip.

Men veddertaktikk ble fremdeles tatt i bruk som et alternativ under de to verdenskrigene, gjerne mellom større og mindre fartøyer som sett under en episode da slagskipet HMS Dreadnought rammet og senket den tyske ubåten U-29 i mars 1915. Aggressive skipssjefer hadde brukt sine egne skip som et bevegende våpen mot fiendtlige undervannsfartøyer ved flere tilfeller. Admiraliteten i Royal Navy ble nødt til å nedlegge forbud mot veddertaktikken allerede tidlig i året 1943 da man påførte betydelige skader på sine lettere konstruerte destroyerne blant annet. Ofte skyldes dette at destroyeren hadde kommet for nær ubåten som ikke var oppdaget før på kloss hold, at det ikke var tid til å bruke egne kanoner. Kaptein Frederic John Walker, kjent som en av de fremste ubåtjegerne i den andre verdenskrigen, hadde senket et stort antall ubåter, hvorav flere ved bruk av veddertaktikken.

Litteratur

Conway's All the World's Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
Steam, Steel & Shellfire – The Steam Warship 1815-1905 1992 ISBN 0-85177-564-0
Mississippi River Gunboats of the American Civil War 1861-65, Angus Konstam 2002 ISBN 1-84176-413-2

Autoritetsdata