Vannscooter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vannscooter betegner en sjøgående farkost som føreren står eller sitter på. Scooterne har innenbordsmotor som driver et vannjet-aggregat som sørger for fremdrift og styring.

De fleste vannscootere er beregnet for en til tre personer. Det finnes vannscootere med motoreffekt opp til 260 HK, topphastighet på 110 km/t og med tankkapasitet på 95 liter. Først og fremst brukes vannscootere til rekreasjon og som fritidssyssel.

I en rekke land er det etablert forbudssoner eller andre restriksjoner for bruk av vannscooter (f.eks Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, Brasil). Dels er årsaken støy og fart, dels av hensyn til dyreliv, badegjester og sikkerhet for sjøfarende generelt. Båtførerbevis eller liknende føreropplæring er også obligatorisk i flere land (f.eks USA, Frankrike, Italia, Tyskland).

Norsk regelverk[rediger | rediger kilde]

Det har vært forbud mot bruk av vannscootere i Norge som eneste land i EU-området siden 2001. (Også i Sveits er kjøring med vannscooter i utgangspunktet forbudt av hensyn til miljøet [1]). Fredag 22. juni 2012 vedtok Kongen i statsråd en resolusjon som opprettholdt forbudet.[2]

Forskriften som trådte i kraft 1. juli bestemte at kommunen kan gi dispensasjon i områder der noen har søkt om kjøretillatelse under forutsetning at at det tas hensyn til miljø og sikkerhet. Resolusjonen inneholder et kart over kystlinjer der kommunen ikke har lov å gi dispensasjon fra forbudet.[3] Her er sikkerhetshensynene forhåndsvurdert, noe som forenkler saksbehandlingen.[4] I brev av 6. juli 2012 gav riksadvokaten direktiv til samtlige politimestre og statsadvokatembeter om at vannscooterforbudet i småbåtlovens §40 skal håndheves fullt ut, raskt og effektivt. [5] Samtidig ble de midlertidige retningslinjene av 3. juli 2009 opphevet.[6]

22. mars 2013 fremmet regjeringen et forslag til lovvedtak som i utgangspunktet tillater bruk av vannscootere, og at Miljøverndepartementet i forskrift gir nærmere regler som skal ivareta hensyn til miljø eller sikkerhet. I praksis innebærer dette at bruk av vannscootere og lignende ikke vil være tillatt i en bestemt avstand fra land, i verneområder og i en bestemt avstand fra verneområder. De nye reglene trer i kraft fra 1. juli 2013.[7]

I forslaget heter det også at "Departementet kan bestemme at det for avgrensede områder likevel er tillatt med organisert vannscooterkjøring i forbindelse med trening og konkurranse innenfor forbudsområder fastsatt i medhold av første punktum." [8]

Bruk av vannscooter er tillatt i forbindelse med:

  • politi-, rednings- og ambulansetjeneste, samt oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov,
  • Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter, og
  • marinarkeologiske og andre vitenskapelige undersøkelser.

Forbudssoner[rediger | rediger kilde]

Av hensyn til miljø og sikkerhet får ikke kommunene lov til å tillate vannscooterkjøring i følgende områder:

  • Verneområder
  • Viktige friluftsområder, herunder kommunale og statlig sikrede friluftsområder
  • Hytteområder, boligområder, rekreasjonsområder og badeområder
  • Områder som har prioriterte, truede eller nær truede arter
  • Områder som har utvalgte, truede, nær truede, viktige eller svært viktige naturtyper
  • Områder som er inntil 1 km fra inngrepsfrie naturområder (INON-område)
  • Områder der det kan bli konflikt med yrkesfiske, akvakulturvirksomhet eller annen næring.

Siden vannscootere har store farts- og motorressurser kreves det at alle som er født etter 1. januar 1980 har avlagt godkjent båtførerprøve for å føre disse.[9] Forøvrig gjelder samme reglement for bruk i strandsoner som for andre mindre farkoster. Vannscootere er C-klassifisert, på linje med båter under 10 fot.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Den dekker kun ett eller få av de emner man kunne forvente skulle bli behandlet under dette oppslagsordet.