Valdemar Vedel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Valdemar Vedel (født 9. november 1865 i København – død 16. februar 1942) var dansk forfatter. Han er først og fremst husket for innføringen av gullalder-begrepet.

Vedel studerte ved Metropolitanskolen og tok eksamen i 1882. Han studerte deretter jus og ble juridisk kandidat i 1887, til tross for at det først og fremst var litteraturstudiet, filosofi, psykologi og sosiologi som lå hans hjerte nærmest. I 1888 vant han universitetets gullmedalje for sin filosofiske avhandling Om Ret og Moral. I 1890 skrev han sin filosofiske doktoravdandling Studier over Guldalderen i dansk Digtning. Dette var første gang begrepet ble benyttet for å beskrive perioden ca.1800-1850 som en av de rikeste avsnitt i dansk kulturhistorie.

Vedel ble bl.a.assistent i kulturministeriet og dosent i alminnelig litteraturhistorie ved universitetet i København. Han holdt en rekke kulturhistoriske forelesninger ved Kunstakademiet. Han hadde en stor litterær produksjon, kort kan nevnes Stavnsbaand (1888), en studie over Dante (1892), Om Nydannelser i Tidens Aandsliv, Spillets Formler, Humanisme og Nikodemus’ Skriftemaal (Tilskueren 1892, 1894, 1899 og 1901) Svensk Romantik (1894) og to store litterær-kulturhistoriske undersøkelser By og Borger i Middelalderen (1901), og Helteliv fra (1903). Han har skrevet en rekke kritikker og avhandlinger tidsskrifter m. m., blant annet om Ibsen og Danmark i festskriftet for Ibsen (1898).

Kilder[rediger | rediger kilde]