Væskekromatografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Væskekromatografi (engelsk: HPLC – high performance liquid chromatography) er en teknikk innen analytisk kjemi som brukes for separasjon av kjemiske komponenter i en væske.

Separasjonen skjer i en analytisk kolonne som en prøveløsning drives igjennom under høyt trykk (10-400 Bar) ved hjelp av en pumpe som er tilknyttet reservoarer med væske. Denne væsken kalles mobilfasen fordi den er det mobile medium som prøveløsningen drives i. Kolonnen, en sylinder med typiske dimensjoner 15 cm lengde og 4.6 mm indre diameter, er fylt med partikler (kalt stasjonærfasen), som vekselvirker med analyttene (de kjemiske komponentene som skal bestemmes), slik at forskjellige komponenter vil bruke forskjellig tid gjennom kolonnen mens mobilfasen pumpes gjennom.

Det typiske er at stasjonærfasen er av upolar karakter (partikler med alkankjeder bundet til, typisk C18) og mobilfasen er av polar karakter (vandig løsning med innblanding av vannløselige løsemidler, f.eks. metanol eller acetonitril). Dette kalles omvendt fase væskekromatografi. Hvis stasjonærfasen er polar (typisk silicapartikler) og mobilfasen upolar/lite polar (ikke-vandig løsning) så kalles det normal fase væskekromatografi. Omvendt fase er det klart mest anvendte og er enklest å håndtere.

Varianter[rediger | rediger kilde]

En variant av væskekromatografi er tynnsjiktkromatografi (TLC), eller platekromatografi, hvor stasjonærfasen er montert i et tynt sjikt på en plate av glass eller metall. En prøve avsettes i et punkt nær den ene kanten av platen, platen settes på høykant i et kar med en liten mengde mobilfase, som så drives frem gjennom stasjonærfasen av kapillærkrefter. Før mobilfasen har nådd toppen av platen tas den ut, væskefronten markeres, og platen tørkes. Prøvens komponenter separeres ikke i tid, men i hvor langt de har vandret fra utgangspunktet.

Væskekromatografi finnes også som en miniatyrisert teknikk kalt micro væskekromatografi (µLC). Teknikken er en nedskalert teknikk av væskekromatografi der alle komponenter i systemet er nedskalert med en faktor på omtrent 200. Nedskaleringen reduserer fortynningseffekten som er til stede i kolonner og koblinger og gir derfor en økt massesensivitet. Imidlertid blir injeksjonsvolumet også nedskalert, typisk injeksjonsvolum på 50 nL, slik at det totalt sett ikke blir en forbedret kromatografisk signal. Likevel er det klare fordeler med µLC der tilgjengelig prøvevolum er lite. I tillegg er det også mulig å sette på store prøvevolumer ved hjelp av kolonneoppkonsentreringsteknikker som kan gi en drastisk økning av det kromatografiske signalet og dermed også en betydelig senkning av konsentrasjonsdeteksjonsgrensen.

Se også[rediger | rediger kilde]